Kunsten å rakne med stil

Husker du sist gang du hørte «Tainted Love»?

Elektropopens gudfedre, Soft Cell, og monsterhiten «Tainted Love» hadde en naturlig plass i første episode av HBO-serien «It’s A Sin». I år er det 40 år siden Marc Almond og Dave Ball tilførte hitlistene litt sårt tiltrengt PVC, fetisj, neonlys og strippere.

På 80-tallet var Soft Cell et overflødighetshorn av utsøkte og fengende pop art-toner og vokalisten, Marc Almond, ble anti-helten en generasjon unge og søkende rennesteinshjerter trykket til brystet.

Kunsten å falle

Soft Cell hadde en kort, intens og stormende karriere som så ut til å ende med albumet «This Last Night in Sodom» i 1984, tre år etter debutplaten «Non-Stop Erotic Cabaret». Det var singelen «Tainted Love» som satte fart på en intens karriere fylt med drama, dop, sammenbrudd, kontroverser og listeplassering over hele verden.

Danser rundt Stonehenge

Marc Almond har utdannet seg til druide under innspillingen av sitt nye album.

Soft Cells «Tainted Love» er en northern soul-klassiker, opprinnelig spilt inn av Gloria Jones i 1965. Jones var blant annet kjent som keyboardist i bandet T.Rex og som kjæresten til bandets frontfigur Marc Bolan. Gjennom Soft Cells electrofilter ble «Tainted Love» til en udødelig poplåt, som har solgt over 1,27 millioner eksemplarer.

Suksessen ble et sjokk for Marc Almond og Dave Ball, som først møttes på en kunstskole i Leeds. De var ikke forberedt på hva en slik suksess skulle innebære. Plateselskapet prøvde tidlig å få Marc Almond til å forandre image og bli mer akseptabel for TV-publikum og musikkpresse.

«De fortalte meg at karrieren min ville bli ødelagt hvis jeg var ærlig om seksualiteten min. Jeg skjønner det ikke. Alle som så meg måtte vel forstå hvem og hva jeg var uten at jeg skulle behøve å fortelle det?» fortalte en oppgitt Marc Almond til Blikk i 2002 og mintes Soft Cells debut på Top Of The Pops i 1981.

Med tykk, svart eyeliner, et androgynt vesen og den spinkle, fengende «Tainted Love» forvirret han publikum og presse. Hos BBC glødet sentralbordet og en nasjon fedre og mødre var i harnisk.

Fra kabaret til kaos

Lyden av Pride

Debutplaten «Non Stop Erotic Cabaret» høstet fem Topp10 hits og Soft Cell feiret suksessen med å lage videosamlingen «Non Stop Exotic Video Show».

Etter innspillingen av musikkvideoen til låta «Sex Dwarf» våknet Soft Cell brutalt opp til førstesideoppslag på alle aviser. News of the world brakte sjokknyheten om hitbandet som dopet unge jenter, pisket dverger og laget musikkvideo av det. Det er ironiske med hele historien er at selve tittelen på låta er hentet fra en overskrift i en tabloidavis.

Skribent og poeten Jeremy Reed har beskrevet Marc Almond som den eneste artisten kapabel til å romme Jaques Brel, Scott Walker, Eartha Kitt og Liberace i en og samme kropp.

Drama queen

Når det kommer til drama, har Marc Almond et stort register å ta av. 42 år gammel presenterte han biografien «Tainted Life» hvor han fortalte sin versjon av historien og karrieren, slik han hadde opplevd den,

– Det er en veldig brutal og ærlig bok, men ingen ville trodd meg hvis jeg hadde framstått som et glansbilde. Det var god terapi å oppsummere livet, sette ting i perspektiv. Jeg er fremdeles en forvirret person og jeg fortsetter å lete, men jeg er glad jeg ikke er tjue år lenger, forteller Almond.

I «Tainted Life» tar han turen tilbake til Soft Cells debutopptreden på amerikansk TV og «The Merv Griffin Show». En opptreden som bar sterkt preg av at Soft Cell hadde spist LSD før sending. Det er en berg- og dalbanehistorie om oppvekst, karriere, opptur og nedtur. Almond forteller om den halve millionen pund som gikk med til å dekke behovet for dop. Han skildrer panikken som kom da sovepillene Halcion ble forbudt i England og han måtte fly fra London til Sveits og til Bangkok for å hamstre. Noen ganger mistet han totalt oversikten i berømmelsens kaos og en del år senere ble han oppmerksom på en leilighet i New York han hadde kjøpt, betalt for, men aldri satt sine ben i.

Hyklere i Versace

Marc Almond har aldri ønsket være en frontfigur for homosaken og fikk mye bank av homopressen for det standpunktet. Selv om han nå er en selverklært homo nekter han å la seg plassere i en homobås. Han blir heller sint og kaster sinnet sitt over artister som bevisst har spilt på lag med tabloidene, inngått falske ekteskap og ventet til riktig tidspunk med å slippe masken,

«Se på George Michael», sa en hissig Almond til Blikk i 2002.
«Han er bare en stor hykler, som en flaske doven champagne uten kork. Han måtte bli arrestert på et offentlig toalett før han omsider kom ut. Jeg forstår godt at folk syntes det var motbydelig der han stod med pikken ute og hadde vært utro. Er det noe å rope hurra for?»

Almond var ikke spesielt begeistret for Elton John heller,
«Elton John har levd store deler av livet som en heteroimitasjon, med ekteskap og hele pakken. Da klimaet i samfunnet ble mildere, gjenoppsto han som nasjonens maskot i dyre klær, og med en kjæreste som matchet,» smalt det fra Almond.

Freaks og dragdronninger

Almond omtaler sangeren og homoaktivisten Jimmy Sommerville, kjent fra trioen Bronski Beat, som en venn i dag, men det har de ikke alltid vært. Sommerville mente Almond burde gjøre mer for homomiljøet. Almond svarte at han mer enn gjerne bidro med noe til miljøet, nemlig å kaldkvele Sommerville. En journalist sammenlignet munnhuggeriet med feiden mellom Bette Davis og Joan Crawford.

Feiden til tross, Bronski Beat og Marc Almond spilte inn Donna Summers hitlåt «I Feel Love» sammen i 1985, en låt som seilte inn på en 3. plass på de britiske hitlistene.

Almond er glødende opptatt av bredde og mangfold i et hvert miljø fremfor stereotype idealer. Mye av materialet til både Soft Cell og Almond som soloartist hyller nettopp de slitne livsnytere, dragqueens, sexarbeidere, hustlere, freaks og andre med merkelappen avviker.

Marc Almond har en gang omtalt seg selv som sin generasjons Caligula og skulle ha det beste utgangspunktet for å gjenspeile virkeligheten fra bakgatene, bordellene og saunaene han har oppsøkt siden verden åpnet seg med debutplaten «Non Stop Erotic Cabaret».

«Say Hello Wave Goodbye»

Albumet «This Last Night in Sodom» som i 1984 var Soft Cells farvel, ble aldri den svanesangen det var ment å være.

I 2002 gjorde de comeback med albumet «Cruelty Without Beauty» og den definitive finalen for duoen Soft Cell kom med avskjedskonserten «Say Hello Wave Goodbye» i O2-arenaen i London i september 2018.

Soft Cell serverte en tretimers konsert for et entusiastisk publikum, hvorav mange har fulgt dem i 40 år.