Meninger
– EBU sensurer Eurovision 2025
Eurovisionshowet som har banet vei for skeive rettigheter skal bli «familievennlig». Vi har hørt den eufemismen før, skriver tre Eurovisionfans
Irske Bambie Thug’s kunstneriske frigjøring fra en anti-transdemon ble trolig i overkant for den allerede overutviklede fantasien til de ytterliggående antiliberale kreftene i og rundt den Europeiske Kringkastingsunionen (EBU) i fjor.
Mens få klaget over at spanske Chanel mista halve stasen ut av stringtrusa i en arabesk i 2022, fikk pipa en annen låt da to mannlige spanske dansere hadde rompa nesten like bar i 2024, og britiske Olly Alexander og crewet hans kom i skade for å hinte om at skeive har seksualitet også, ikke bare morsomme kjoler.
Nå skal showet som har banet vei for skeive rettigheter bli «familievennlig».
Vi har hørt den eufemismen før.
Arrangør EBUs totale krisehåndteringskollaps under og etter dramaet i 2024 åpner for mer av det samme i 2025: Opphavet til dramaet, Israel, er fortsatt med.
Det er også det antiliberale propagandamaskineriet de høylytte Israel-vennene trakk med seg inn i Eurovisjonssfæren.
EBU omgår å adressere problemene rundt Israels deltakelse, og skal i år arrangere sammen med verdens sannsynligvis mest konfliktskye land; Sveits.
I vertsbyen Bern krevde de antiliberale folkeavstemming mot arrangementet, med Bambie Thug til skrekk og advarsel på plakatene sine.
De tapte mot 66,6 prosent (!) av stemmene. – Tok dere den?
EBU lovet en «uavhengig ekspertevaluering» av alt som gikk galt i 2024.
Flere land gjorde opprør mot EBUs vern av den israelske delegasjonens maktovergrep, anført av de tre skeive artistene Olly Alexander, Bambie Thug og vinneren Nemo.
Denne skinnevalueringen konkluderte med at EBU måtte jobbe mer med styring, risikohåndtering og kontroll på fans og media og ansette flere direktører. Én for å avlede fra den massivt utpepete Martin Österdahl, og én for å håndtere medier og fans.
Som oppfølging introduserte EBU i november nye regler som prøver å forby alle tegn på den subtile, fredelige motstanden deltakere ytret under fjorårets arrangement, implisitt å kneble deltakende kunstneres ytringsfrihet.
NRK og de andre frie kringkasterne i unionen må sørge for at artistene deres er upolitiske og familievennlige.
To nye regelsett
EBUs nye Code of Conduct inneholder en rekke forbudsformuleringer.
Det refereres til en ny «Eurovisjons Ed», og siden noe sånt ikke er publisert noe sted dreier det seg antakelig om at man må skriftlig underkaste seg disse forbudene, som igjen skal sikre at ingen personer, kunstnere eller medierepresentanter skal få nærme seg Eurovisjonsarenaene med ubehagelige eller kritiske spørsmål, holdninger eller utrykk.
I dokumentet finner vi en saus av ytringsfrihetsrestriksjoner og reklamebyråspråk om «joy», «celebration» og «positivity».
George Orwell kalte dette nytale: Krig er fred, ignoranse er styrke, og frihet er slaveri.
EBU klarer å gjøre musikeres ytringsfrihet til en trussel mot flotte ting som «inkludering», «mangfold» og «toleranse».
Flere paragrafer innledes med at ytringsfrihet er topp, meeen…. ikke i Eurovisionssammenheng. Det ødelegger for «fellesskapsfølelsen» vi forventes å ha med land som bruker Eurovision for å legitimere brudd på folkeretten, og folk som opplever skeiv seksualitet som støtende.
«Det er forbudt å promotere, ta med, eller ha på politiske, religiøse (annet enn personlige religiøse gjenstander), … tegn, gjenstander eller budskap på alle Eurovisjonsarenaer.»
I et vedlegg følger en 5-siders liste over alt som nå er forbudt.
Det andre dokumentet, Duty of Care Guidance, ansvarliggjør delegasjonsledere for at alle skikker seg. Eufemismene handler her om å fremme «velvære», «trygghet» og «suksess», pluss vern om den etter hvert frynsete integriteten og omdømmet til EBU, samt med-kringkastere som den israelske.
Delegasjonsleder oppfordres til å teste deltakernes psyke, slik kan eventuelle reaksjoner på EBUs maktovergrep klandres dem selv.
Delegasjonsledere pålegges å innhente deltakeres signatur på at de skal underkaste seg EBU.
Sistnevnte, framheves det også, omfatter at deltakere på forhånd avstår fra retten til å trekke seg, noe bla Gåte brukte som forhandlingskort i 2024, da maktovergrepene i Malmø ble ulevelige for flere artister.
Også dette dokumentet har et vedlegg.
Nye retningslinjer for opptredenene understreker at dette er et «familieshow».
Derfor må sang, koreografi, opptreden og videoer sensureres for innhold, gester, oppførsel eller elementer EBU ikke liker. EBU liker ikke ting som kan bringe dem i «vanry» eller »undergrave deres integritet».
De liker heller ikke elementer som minner om politikk, og ikke noe som kan oppfattes som «upassende» for barn.
Seksuelle utrykk? Skeive seksuelle utrykk? Dokumentene rosavaskes med et helsides glamorøst bilde av Conchita Wurst.
Særlig avsnittet om deltakernes bakgrunn er foruroligende:
«De bør ikke offentlig uttrykke politiske eller andre meninger som er i opposisjon til ESC-verdiene og/eller risikerer å bringe ESC eller dets drift i vanry. Å ikke overholde dette kravet kan føre til diskvalifikasjon.»
Felles for alle de nye forbudene er det grumsete tolkningsrommet utformingene av dem etterlater.
EBU har til enhver tid makt til å bestemme hva som er brudd, kringkasterne bes underkaste seg dette carte blanche.
Det vil si, EBU skriver at det de har offentliggjort om de nye reglene er en versjon kun ment for offentlig informasjon.
Finnes det muligens mer enn én versjon av de nye reglene?
I så fall kan vi gjette at den er utformet i et mer juridisk presist og bindene språk som ikke egner seg for et kritisk blikk?
Kuriøst nok er det Bobbysocks, av alle, som først får oppleve referanser til den nye partipisken, av de israelvennlige fanmediene. Hanne Krogh hadde kommet i skade for å si at folk på Gaza så ut til å glede seg over våpenhvilen.
I Vær Varsom Plakatens punkt 1.3 står det:
«Pressen skal verne om ytringsfriheten, trykkefriheten og offentlighetsprinsippet. Den kan ikke gi etter for press fra noen som vil hindre åpen debatt, fri informasjonsformidling og fri adgang til kildene. Avtaler om eksklusiv formidling av arrangementer skal ikke være til hinder for fri nyhetsformidling.»
Vi har ikke sett verken NRK eller andre EBU-medlemskringkastere reagere.
Er det potensielt presseetisk problematisk?
Hvordan vil dette påvirke showet?
Israelere vet hvordan man blåser i hundefløyter, en form for utrykkskoding man kan gaslighte seg unna ansvar for.
Sangen «Home» da de arrangerte i 2019 handlet naturligvis ikke om sionisme, slett ikke, og fjorårets «Hurricane» handlet naturligvis ikke om Hamasangrepet på Israel lenger, etter at den skiftet navn fra «October Rain». Neida.
Folk i en del østeuropeiske land er også blitt gode med hundefløyta etter æraer med sensur.
Serbiske Konstraktas påskeposering bak to store Z-formete bord var naturligvis ikke en symbolsk støtte til Putins invasjon i Ukraina, er du gal? Du innbiller deg ting!
Selv EBU skjønte at Georgias sang «We don’t wanna put in» handlet om Putin, men de plukket ikke opp at ukrainske Verka Serducsha’s ikoniske «Lasha Tombai» (som de skrønte var mongolsk for piska krem) litt snøvlete uttalt faktisk blir «Russia Goodbye».
EBU rakk å dechiffrere og forby Ogham-skriften til Bambie Thug – der sto det kjetterske ordet «Våpenhvile». De forsto ikke raskt nok at nøklene på neglene deres var Nakba-symbolikk. Et trekk som ble ytterligere tilslørt da symbolet ble generøst delt med Ukrainas representanter på en pressekonferanse.
Kunstnere gjør motstand i de handlingsrommene de finner når de underlegges sensur.
Skeive vet det bedre enn de fleste.
EBUs nye regime kan få tre utrykk: Vi får en Disneyfisert konkurranse med sjelløse unge artister som smiler og roser EBU og spiller BFF for alltid.
Skeive er hjertelig velkomne, fortrinnsvis som mindre støtende, avseksualiserte fargeklatter tilpasset heteronormative behov for nettopp «velvære», «trygghet» og «suksess».
Vi kan også få ulydige kringkastere som forstår sitt samfunnsoppdrag, og loser inn kunstnere med mer subtile utrykk.
Dette igjen kan lede til en flom av SoMe-spekulasjoner om mulige skjulte budskap – egentlig slik trenden er i beefer på den internasjonale musikkarenaen i en ellers brutal offentlighet.
Det siste kan bli interessant, selv om nødvendigheten av å måtte snike inn budskap i kunstutrykk på grunn av sensur er en dypt uverdig utvikling av konkurransen og den frie kringkastingsunionen.
Eller vi kan få Kringkastere som finske YLE som sammen med Erika Vikman ikke er subtile i det hele tatt og åpent troller EBUs ny regime med seks damer som velter seg i kjønnssafter.
Mens de skriker det til oss på tysk: Ich komme!
