Meninger

Tallenes alvor

«Tallene viser det jeg og min skeive familie vet, nemlig hva det koster å få sin egen eksistens trukket i tvil» skriver førsteamanuensis Elisabeth Stubberud, som er en av forskerne bak den nye nasjonale studien av skeive levekår.

Publisert Sist oppdatert

Under årets Oslo Pride lanserte Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet en ny nasjonal studie av levekårene til skeive, altså de av oss som identifiserer oss som lesbiske, homofile, bifile, transpersoner, eller noe annet som passer inn under den skeive paraplyen.

Tallene viser at for mange av oss er ikke situasjonen så god.

De virkelige livene bak rapportene

Totalt deltok 2059 personer, hvorav 1045 var lesbiske, homofile eller bifile, og 232 var binære eller ikke-binære transpersoner. Bifile, men også til dels homofile og lesbiske, rapporterte om flere levekårsbelastninger enn heterofile. Overskriftene i mediedekninga av rapporten har handlet om transpersoners levekår, og det med rette.

Transpersonene rapporterte om betydelige levekårsutfordringer og erfaringer med ulike former for diskriminering. Samtidig rapporterte de også om stolthet og støtte, og deltakelse i organisasjonsliv.

Jeg er en av forskerne som står bak denne studien, sammen med Norman Anderssen, Helga Eggebø og Øystein Holmelid. Denne kronikken skriver jeg som forsker, men også som aktivist og privatperson.

Ofte pleier jeg å prøve å holde disse rollene adskilt, det er gjerne litt ulike oppgaver forbundet med dem, og jeg forsøker å være tydelig på hvilken hatt jeg har på. Men akkurat i denne sammenhengen har rollene smeltet sammen.

I timene og dagene etter lanseringa, i samtaler med venner og bekjente, aktivister på transfeltet, og folk som er personlig berørt på ulike måter, ble jeg på nytt minnet på min egen sorg, som traff meg som en klump i magen i fjor høst i det vi så tallene utkrystallisere seg i datamaterialet som dannet grunnlag for rapporten.

Rystende, men ikke overraskende

Om lag halvparten av alle transpersoner har blitt trakassert på arbeidsplass eller studiested siste år. Halvparten av binære transpersoner rapporterte å ha blitt diskriminert under jobbsøking, mot fem prosent av cispersoner (personer som identifiserer seg med det kjønnet de ble tildelt ved fødsel). Flere enn én av tre transpersoner har blitt voldtatt. Over halvparten har så høyt symptomtrykk når det gjelder angst og depresjon at de kunne hatt behov for hjelp. Og over 30 prosent har forsøkt å ta livet sitt en gang i løpet av livet, mot 12 prosent av cispersoner.

I timene og dagene etter lanseringa, i samtaler med venner og bekjente, aktivister på transfeltet, og folk som er personlig berørt på ulike måter, ble jeg på nytt minnet på min egen sorg, som traff meg som en klump i magen i fjor høst

Elisabeth Stubberud

Samtidig som tallene er rystende, er de for mange av oss ikke så overraskende. For klumpen i magen handler ikke om overraskelse, men om gjenkjennelse. Vi visste allerede at det er sånn, vi visste bare ikke helt i hvilket omfang.

Luca Dalen Espseth og Miriam Hammeren Pedersen uttrykte det begge i panelsamtalen etter lanseringa. Dávvet Bruun-Solbakk og Levi Sørum snakket om det på radioprogrammet Valvi. Dávvet og jeg hadde snakket om det i forkant av sendinga, hen var usikker på om hen orket å snakke om det på direktesendt radio, det kom bare til å ende med gråting.

– Som aktivister vet vi jo hvordan det er

Luca, Miriam, Dávvet og Levi påpekte på hver sine måter at tallene bare viser det åpenbare, det transpersoner allerede vet fra eget liv. For som aktivister vet vi jo hvordan det er. Vi har kjent det på kroppen, og vi har sett hos venner hva det å stå i en utsatt minoritetsposisjon over tid kan medføre. Det er overveldende å se tallene og ta innover seg at, nei, det er ikke bare anekdoter fra den skeive bevegelsen. Det er ikke bare meg, det gjelder så mange av oss.

Vi ser tallene, og vi vet noe om hva som ligger bak. Vi ser oss selv i dem, forstår egne erfaringer i lys av en ramme som er mye større enn oss, men som vi kanskje ikke forholder oss aktivt til i hverdagen.

For mange av oss er det ikke lett å tre inn i en offerposisjon og erkjenne at, joda, i mitt liv er det noen strukturer som jobber mot meg. Det er smertefullt å erkjenne, men settes på spissen i det vi tar innover oss tallenes alvor.

Møtet med samfunnet

Det finnes stadig en heteronorm og en cisnorm i samfunnet som innebærer at det å være heterofil og cisperson er det som forventes. Er vi noe annet, må vi eksplisitt si i fra, «komme ut av skapet», som noen som overskrider eller bryter med disse normene.

For mange av oss koster ikke disse bruddene så mye i hverdagen; vi har brutt med hetero- og/eller cisnormen lenge, vi står trygt i vårt normbrudd, og vi er akkurat sånn som vi har lyst til å være.

Men fordi samfunnet er som det er, så kan vi aldri være sikker på at vi ikke møter diskriminering, vold eller trakassering når vi er åpne om disse delen av hvem vi er. Og for mange av oss som er aktivister har det kostet å komme oss dit vi står i dag – altså et sted der vi kan snakke på vegne av et større skeivt fellesskap.

Det er overveldende å se tallene og ta innover seg at, nei, det er ikke bare anekdoter fra den skeive bevegelsen. Det er ikke bare meg, det gjelder så mange av oss.

Elisabeth Stubberud

Kanskje var vi unge og sårbare da vi begynte å utforske våre egne følelser knytta til kjønn og seksualitet, uten at omgivelsene våre møtte oss på en god måte.

Kanskje følte vi oss annerledes, kanskje hadde vi ikke så mange å snakke med, kanskje ble vi mobba, kanskje fikk vi vanskelige relasjoner til familien.

Eller kanskje hadde vi en lett vei – mange av oss har det òg.

– Det koster å få sin egen eksistens trukket i tvil

Men mange av oss har noen såre erfaringer i bagasjen knytta til kjønn og seksualitet, enten disse er gamle eller nye erfaringer, personlige erfaringer eller en mer overordnet visshet om at vi tilhører en marginalisert gruppe. Vi har til felles at vi kjenner homofobien, bifobien og transfobien som finnes i samfunnet. Vi er ikke upåvirket av den der vi står i spennet mellom dårlig selvbilde, og hard aktivisme eller forskning.

Idet vi forsøker å overbevise andre om at vi har en selvsagt plass i det menneskelige mangfoldet, overbeviser vi også oss selv. For mange av oss er aktivisme helbredelse. Vi trenger ikke konverteringsterapi, vi trenger å endre samfunnet, sammen.

Tallenes alvor angår meg og mitt liv, som forsker, aktivist og privatperson.

Tallene viser det jeg og min skeive familie vet, nemlig hva det koster å få sin egen eksistens trukket i tvil. Sånn kan vi ikke ha det. Sorgen over situasjonen lever i oss, men tallenes alvor danner grunnlaget for den videre felles kampen for bedre levekår blant alle skeive.

Elisabeth Stubberud, skeiv førsteamanuensis på Senter for kjønnsforskning (NTNU), og leder i Garmeres – norsk seksjon

Powered by Labrador CMS