Fra kriminell til velsignet av Kirken

I Oslo hadde de en del hemmelige private klubber for å treffe likesinnede. Risikoen var likevel stor for å bli arrestert av politiet.

– Straffebudet paragraf 213 var muligens lite brukt, men en lov er aldri helt sovende, mener Erik Skjelnæs (75), tidligere servitør på Theatercaféen i Oslo.

– Det gikk fra munn til munn om hvor vi kunne møte andre. Jeg vanket på et par av disse private klubbene, og en av dem lå på Kampen. Der kunne politiet plutselig ringe på døra og ta med seg samtlige til Møllergata 19. Jeg var heldigvis aldri selv til stede når de kom, og mange fleipet med at «nå går Erik, så nå bør vi også gå» fordi politiet alltid kom etter at jeg hadde forlatt stedet. De spøkte også med at det var jeg som hadde tipset politiet, sier Skjelnæs og ler.

– Men det var det ingen som trodde på, altså!

– Overvåket politiet miljøet siden de kjente til de private klubbene?

– Jeg vet ikke. Muligens var det naboer som tipset om disse treffstedene, eller de klagde på bråk. Det var alkoholservering, så det gikk ikke alltid stille for seg verken i de private klubbene, eller utenfor.

Forferdelig ydmykende

Skjelnæs forteller at når politiet kom, så krevde de også å få komme inn. De kom ofte med store biler, og lempet alle gjestene inn og kjørte dem til Møllergata 19, som var adressen til og den folkelige betegnelsen på hovedpolitistasjonen i Oslo fram til 1978.

Støre til skeive: – Jeg beklager

– Regjeringens håp er at denne beklagelsen skal være en oppsummering av det som ligger bak oss, og samtidig påskynde utviklingen som ligger foran oss, sier statsminister Jonas Gahr Støre til Blikk.

– Der kunne mellom 20 og 30 personer bli sittende til politiet var ferdig med å registrere og avhøre dem. Det kunne ta mange timer, og folk opplevde at de enten måtte gå rett fra arresten og på jobb, eller at de ikke slapp ut før langt ut på dagen etter.

– Var politiets aksjoner et tema dere imellom?

– Nei, vi snakket ikke så mye om det. Ingen av oss var redde for politiet, men vi måtte jo ha øyne i nakken for å følge med om de kom. Det måtte vi jo også på grunn av gjengene som kom for å banke oss opp med balltrær og andre slagvåpen fordi de «ikke skulle ha noen jævla homoer her». Men det er klart at det opplevdes som forferdelig ydmykende å bli arrestert og forhørt. Mange fortalte at de følte seg strippet og avkledd, sier Skjelnæs.

– Vi var veldig forsiktige, og skulle man et sted, sørget man alltid for at taxien stoppet på helt andre adresser.

Aggressivt i Oslo

Skjelnæs opplevde flere ganger å bli slått til på åpen gate.

– Man kunne rett som det var oppleve å få en paraply i hodet og beskjed om å komme seg vekk fra Oslo. Og når man sto i kø på nattklubber, var det bare å legge lokk på homofaktene om man ville unngå å bli slått ned, eller å få seg en blåveis. Jeg kom fra Hardanger, så jeg var ikke vant til å bli møtt med den type fiendtlige holdninger og aggresjon som vi kunne møte i Oslo. Det var ikke så enkelt å møte på likesinnede der jeg kom fra, og ikke alle aksepterte homofile, men det var ikke så aggressivt som i Oslo, og mine venner stilte alltid opp for meg om det var noe.

På vei ut av skapet etter endt militærtjeneste og en brutt forlovelse, startet Skjelnæs på midten av 60-tallet som servitør på et av Oslos bedre steder; Theatercaféen på Hotell Continental.

Kampen mot 213

Selv om loven mot homosex var sovende og få ble dømt, ble homofile menn både jaget og arrestert av politiet. – Forbudet gjorde store skader, og tankegodset bak er fortsatt godt forankret i manges hoder den dag i dag, sier psykiater og samfunnsmedisiner Haakon Aars.

– Var du den eneste homofile ansatte?

– Nei, absolutt ikke. Det var godt arbeidsmiljø, og jeg tror at vi nesten bare var homofile servitører på Theatercaféen da. Vi var både kollegaer og hadde sosial omgang med hverandre, og sørget også for at hotellets utenlandske homofile gjester ble introdusert for byens uteliv. Men det var et hierarkisk sted, og kelnerne i Annen Etage gikk i sort og hvitt, og følte seg bedre enn oss andre.

Ba om hjelp fra Friele

Skjelnæs jobbet på Theatercaféen da han ble hentet inn for å jobbe i Dagligstuen, og mens han jobbet der, ansatte hovmesteren en venn av han som servitør i Annen Etage.

– Det var en dyktig servitør med alle papirer i orden, men plutselig gikk de andre servitørene i restauranten imot ansettelsen og sa at de nektet å jobbe sammen med en homofil mann.

Til tross for at han var ung og relativt fersk i jobben, satte Skjelnæs i gang et kjemperabalder på arbeidsplassen, og involverte Kim Friele og Det norske Forbund av 1948.

– Jeg følte meg ikke høy i hatten da jeg ble kalt inn til utallige møter med gruppa på rundt ti ansatte i Annen Etage som aksjonerte mot ansettelsen, og som ba meg slutte å snakke om saken. Men jeg holdt ikke kjeft og ville at alle skulle høre om hva som skjedde. Jeg spurte dem om hva de ville ha gjort om tannlegen deres, eller egne barn var homofile, og om de ville nekte homofile gjester å bo på hotellet. Jeg opplevde det som dypt urettferdig, og var samtidig redd for at jeg selv skulle bli rammet.

Skjelnæs forteller at Friele håpet på oppslag i dagspressen om hvordan paragraf 213 førte til diskriminering i arbeidslivet.

– Servitøren var med på det, men trakk seg forståelig nok før det ble en realitet. Han var nok redd for hvordan det kunne påvirke framtidige arbeidsmuligheter om han outet seg som homofil.

Kirkens velsignelse

Homobevegelsen kjempet mange andre kamper i tiårene etter forbudstida, og siste skanse var kirkebryllup. Kjell Frølich Benjaminsen og Erik Skjelnæs ble Norges første homopar som giftet seg i kirken. Da hadde de vært sammen i 36 år, helt siden de møttes på Metropol i 1981.

Klokka tolv natt til onsdag 1. februar 2017 ble paret viet i Eidskog kirke i Hedmark, bare et halvannet døgn etter at Kirkemøtet hadde vedtatt ny vigselsliturgi for homofile. Det må ha vært et av verdens raskeste planlagte brylluper, for kirken var fullsatt av familie og venner fra fjern og nær, og et stort presseoppbud hadde møtt opp for å dekke den historiske begivenheten. Valkyrien Allstars Tuva Syvertsen spilte brudmarsjen fra Seljord, og Rigmor Galtung sang Édith Piaf.

– Vi hadde vært sammen i mange år da jeg gikk ned på kne og fridde, forteller Benjaminsen.

– Og jeg ventet et jublende ja, men fikk til svar at det ville han gjerne, men at han ville ha kirkebryllup.

Et stort tilbakeslag

Kjæresteparet måtte vente i 15 år på kirkebryllupet.

– Var det et politisk statement?

– Erik benekter det, men vi var ikke akkurat faste kirkegjengere så det var nok noe politikk i det, sier Benjaminsen.

Veien for dem og andre homofile har uansett vært lang; fra de hemmelige møtene i private klubber, og som fritt vilt for politiet raider både i egne hjem og ute i offentligheten, til endelig å kunne få kirkens fulle velsignelse av den tidligere så forbudte kjærligheten.

Friheten begynte først da Stortinget opphevet paragraf 213. Skjelnæs forteller at han opplevde det som en stor seier da loven ble fjernet.

– Men det ble et stort tilbakeslag da hiv-epidemien kom bare noen få år etter at homofile var både avkriminalisert og avdiagnostisert.

I likhet med mange andre, satt Skjelnæs på dødsleiet til kamerater.

– Selvstigmaet var det verste, og det tristeste var å se at det var så mange som ikke ville fortelle nærmeste familie at de hadde hiv. De lå for døden, og så skulle ingen få vite hvorfor de døde.