– Ønsker FRI dialog om realitetene?

Dette er et innlegg. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å sende et innlegg, kan du sende det hit.

I sitt tilsvar til mitt debattinnlegg, «– Vi kan ikke utelate kilder til homofobi», skriver Leder i Fri Oslo og Viken: «Vi er ufravikelige i vårt krav om at alle skeive skal kunne leve trygge, frie liv.»

– Å peke på unge med innvandrerbakgrunn er upresist og stigmatiserende

Marianne Gulli i Fri Oslo og Viken svarer Helge Ytterøy L'orange, leder i Åpne Høyre

I innlegget viste jeg til en FAFO-rapport, som tydelig viser behovet for målrettet arbeid knyttet til ulike migrantgrupper.

Eksempelvis viser tallene at mindre enn 1/3 av andregenerasjons innvandrere fra Balkan, Midtøsten og Somalia, og bare rundt halvparten fra Sentral- og Øst-Europa aksepterer homofili.

Hos foreldregenerasjonen er tallene enda mer skremmende der opptil 9 av 10 foreldre ikke aksepterer homofili. Listen er lang og vond å lese.

Det skremmer meg at FRI ser ut til å legge bort den nevnte FAFO-rapporten, og ei heller synes å ha tanker om arbeid og tiltak som er gjort og gjøres for å forebygge både hat og negativ sosial kontroll i disse ulike gruppene.

Jeg kan gjerne tåle kritikk av både Høyre, partileder og meg selv.

– Vi kan ikke utelate kilder til homofobi

Helge Ytterøy L’orange er kritisk til FRI Oslo og Vikens tilnærming til – og reaksjoner på – Erna Solbergs utspill etter knivstikkingen på Tjuvholmen.

Men for arbeidet mot fordommer og LHBT+hat er dette, dersom det virkelig er FRIs tilnærming, et alvorlig anslag som kan få alvorlige konsekvenser fremover, både for selve arbeidet og for forståelsen i allmenheten.

Hverken Erna eller jeg har snakket om innvandrere som en gruppe, slik det fremstilles i tilsvaret.

Det presiserte jeg også meget klart i mitt innlegg. Det er heller ikke mulig i ett intervju eller i en kronikk å gå inn på hver enkelt gruppe.

Å være antirasist betyr ikke at man ikke kan snakke om at kulturelle forskjeller kan være grunnlaget for dårlige holdninger.

Problemet er ikke at personer har den ene eller andre hudfargen eller etniske bakgrunnen, men at kulturen mange er en del av drar med seg negative holdninger.

FAFO-rapporten dokumenterer at holdningene forbedres gjennom generasjoner, men at det fortsatt er betydelige utfordringer i flere grupper sammenlignet med befolkningen som helhet.

Jeg var innom en rekke av de viktige grep som er gjort og gjøres for å jobbe målrettet mot ulike grupper, der holdningene til LHBT+ er mer negative enn i befolkningen som helhet.

Mitt håp er at FRI vil være med på en dialog om hva som fungerer, hva som ikke fungerer, hva som kan og bør videreføres og hva som bør forsterkes.

Innledningsvis avleverer Gulli en visitt til en yrkesgruppe og den 4. statsmakt vi vet autoritære regimer mistenkeliggjør og misliker sterkt, gjerne boikotter og prøver å kneble. 

Blant annet skriver hen:

«For det første vil media enten ikke forstå, eller det som verre er: De forstår men klarer ikke å beskrive nyansene i det jeg sier i intervjuene. For det andre skaper folk på deskene drøyt villedende overskrifter, og skaper sammenhenger som ikke eksisterer.

Min tillit til denne typen folk i media er tynnslitt nå. Det er utilgivelig å konstruere noe bare fordi man kan når saken - knivstikkingen på Tjuvholmen - er tema.»

Dette er et eksempel på både generalisering etter en opplevelse, og mistenkeliggjøring av både media og journalister på generell basis.

I seg selv en stereotyp fremstilling som er ødeleggende for et godt ordskifte og for et samfunn med samhold og tillit.