Hverandres terapeuter

Verken Cato (40) eller Iver (33) har egentlig tenkt over at det finnes terapeuter som har spesialkompetanse i skeiv familieproblematikk.

Iver: Jeg har vel tatt det for gitt at både parterapi og familieterapi rettet seg mot den typiske heterofile familien. Altså, jeg antok jo at vi kan bruke tilbudet vi også, men ikke at de har en spesifikk kompetanse på homofile forhold.

Cato: Jeg kjenner mange homofile par. Så vidt jeg vet har ingen av dem gått til samlivsterapi, og jeg er ganske sikker på at de ville fortalt meg om det dersom de gjorde det. En av mine beste venner ville definitivt hatt behov for det i sitt forhold. Men jeg ser det kunne vært nyttig for terapeuter å ha kompetanse på homofile liv. Ingen av de jeg har brukt, har hatt det.

Problemer løses i hjemmet

Som alle andre samboerpar som har vært lenge sammen, har de hatt samlivsproblemer. Men med årene har de blitt mye flinkere til å håndtere problemer på en god måte. De tror også forholdet deres har blitt sterkere av det.

Cato: Vi har jo gjennom årene hatt våre ups and downs. Det var en periode vi hadde det veldig vanskelig, og vi gikk faktisk fra hverandre på et tidspunkt. Da gikk Iver til terapi alene. Jeg valgte å la være. Grunnen var at jeg hadde gått til det før fordi jeg slet med selvbildet, depresjon og legningen min. Jeg følte da at det ikke hjulpet nok til at jeg ville bruke tid på terapi igjen denne gangen. Dessuten er min holdning at det som skjer innenfor hjemmets fire vegger, er noe man må håndtere selv. Men her har Iver en litt annen filosofi.

Iver: Før trodde jeg at alle svar på alle problemer fantes hos Google og psykolog. Derfor la jeg veldig mye ansvar på terapeutene. Nå tenker jeg heller at man kan gå til psykolog når man har et spesifikt problem vedkommende har god erfaring eller spesialkompetanse med. Da kan man forberede relevante spørsmål og få de svarene man trenger for å løse problemet på en god måte. Hvis terapien resulterer i hjelp, er den verdt pengene. Men nå har jeg og Cato blitt så flinke til å kommunisere på egenhånd at vi ikke har det samme behovet for hjelp utenfra lenger. Vi har blitt mye mer åpne, kommuniserer om problemer idet de kommer opp, og diskuterer til og med selve kommunikasjonsprosessen med hverandre. Vi lytter til hverandre, og forsøker å forbedre oss på de punktene vi er misfornøyd med hverandre. Jeg tror ikke en utenforstående derfor vil kunne bidra med så mye mer.

Skeive skyr parterapi

Enerhaugen familievernkontor håper kunnskapsheving for terapeuter over hele landet skal få skeive til å oppsøke hjelp med forholdet sitt. I dag skyr lhbt-par parterapi.

Visste ikke om tilbudet

Line (32) og Astrid (33), har vært sammen i fem år, og har ett barn sammen.

Hverandres terapeuter

De tror i retrospekt at de kunne hatt godt av parterapi tidligere i forholdet, men at behovet ikke lenger er til stede.

Cato: Vi har jo vært sammen i elleve år! Gjennom de årene har vi funnet en kommunikasjon som fungerer fint for oss. Og vi er ikke redde for å gå i dybden på ting, eller å være direkte med hverandre. Så på den måten har vi blitt hverandres terapeuter, kan du si.

Cato forteller at de begge har hatt sine problemer i livet, særlig med sine familiebakgrunner. De kan de nå få hjelp til å håndtere hos hverandre. Paret sammenligner bruken av terapeuter med behandlingen av fysiske skader.

Cato: Per i dag er ikke parterapi vår første prioritet. Jeg hadde vært mer åpen for det dersom vi hadde problemer som var utenfor vår kontroll, hvis vi begge hadde vært lost. Men da måtte det ha vært noe fryktelig som skjedde.

Iver: Jeg ser på terapi på samme måte som et beinbrudd. Hvis du brekker beinet går du til legen, ikke før. På samme måten er det ikke nødvendig at vi oppsøker hjelp før vi eventuelt er så deprimerte at ingen av oss greier å gå på jobb, eller fungere normalt i livet.

Mer sannsynlig med barn

Iver og Cato har også teorier om hvorfor mange skeive ikke går til familieterapi. Fremdeles er det flere heterofile par enn skeive par som har barn.

Cato: Har man barn, får man helt andre problemer i familielivet enn barnløse par har. Med barn følger helt andre typer ansvar og plikter. Vi barnløse har bare oss selv å tenke på, og problemer blir fort mye mindre. Når man må tenke på barnet, blir profesjonell hjelp mer aktuelt. Foreldre har jo også mer hektiske liv, og er oftere slitne. Da kan det bli vanskelig å fokusere på hverandre og forholdet.

Iver og Cato har også tenkt på å få barn. De vet ennå ikke om det vil bli aktuelt for dem å oppsøke familieterapi dersom livet blir tøffere da.

Iver: Vi har allerede en så sterk type kommunikasjon, og er flinke til å prate sammen når vanskelighetene oppstår. Jeg mener, en gang satte Cato seg i fanget mitt på et utested, og nektet å flytte seg før vi hadde snakket ut. Jeg ville egentlig vente til vi kom hjem. Men vi er flinke til å ta situasjoner som de kommer, uansett hvor crazy de er. Vi tenker bare «jaja, da skjede dette, da får vi håndtere det».

Cato: Men vi kan jo aldri vite. Plutselig kommer en situasjon hvor familieterapi blir nødvendig. Med barn har vi plutselig mange flere mennesker å forholde oss til. Ikke bare barnet, men også barnehagen, skolen, andre barn og foreldre. I disse relasjonene kan ting oppstå som kan være vanskelige, i motsetning til nå hvor vi ikke har ansvar for andre enn oss selv. Men da er det barn som er nøkkelordet.