Nede på stasjonen

Kjersti Botnedal (61) har bakgrunn som presse- og kunstfotograf på 80- og 90-tallet. Etter et opphold på ti-femten år, tok hun opp igjen fotografiet som uttrykksform for sju år siden og hadde sin første separatutstilling, «Hjørnet på Oslo S – å komme til seg selv», på Fotografiens Hus i Oslo i sommer.

– Jeg har vokst opp med mørkerom og fremkalling, og Ansel Adams-lære om at det ikke skulle være et fnugg av støv på negativene. Alt skulle være perfekt. Men jeg har frigjort meg fra det, sier Botnedal og gir oss et lite gløtt inn i fotofaget på 80-tallet.

– Det var veldig gubbete da jeg jobbet som pressefotograf. Men også innen dokumentar- og reportasjefotografi var det mye heltedyrkelse og jakt på status. Det har jeg aldri likt, sier Botnedal.

– Da jeg begynte med fotografering igjen for noen år siden, tenkte jeg at jeg skulle jobbe med estetikk og natur, og kjøpte nytt utstyr med naturfotografering i tankene. Så jeg prøvde virkelig, men hver gang jeg møtte et menneske ble jeg trukket mot dem. Da forsto jeg at det er portrett- og dokumentarfoto jeg virkelig brenner for.