Gjennom fire år har fotografen Kjersti Botnedal portrettert skeive og streite ungdommer i miljøet som kalles Hjørnet på Oslo Sentralstasjon.

Kjersti Botnedal (61) har bakgrunn som presse- og kunstfotograf på 80- og 90-tallet. Etter et opphold på ti-femten år, tok hun opp igjen fotografiet som uttrykksform for sju år siden og hadde sin første separatutstilling, «Hjørnet på Oslo S – å komme til seg selv», på Fotografiens Hus i Oslo i sommer.

– Jeg har vokst opp med mørkerom og fremkalling, og Ansel Adams-lære om at det ikke skulle være et fnugg av støv på negativene. Alt skulle være perfekt. Men jeg har frigjort meg fra det, sier Botnedal og gir oss et lite gløtt inn i fotofaget på 80-tallet.

– Det var veldig gubbete da jeg jobbet som pressefotograf. Men også innen dokumentar- og reportasjefotografi var det mye heltedyrkelse og jakt på status. Det har jeg aldri likt, sier Botnedal.

– Da jeg begynte med fotografering igjen for noen år siden, tenkte jeg at jeg skulle jobbe med estetikk og natur, og kjøpte nytt utstyr med naturfotografering i tankene. Så jeg prøvde virkelig, men hver gang jeg møtte et menneske ble jeg trukket mot dem. Da forsto jeg at det er portrett- og dokumentarfoto jeg virkelig brenner for.

Flykter fra bygdedyret

I over ti år har ungdommer som føler seg annerledes holdt til på spor 19 på Oslo S. Med tida flyttet de inn i Østbanehallen på Oslo S og hang rundt butikken Outland. Nå omtales møtestedet som Hjørnet, på folkemunne kalt «Emohjørnet», og tiltrekker seg både skeive og streite unge.

– På Hjørnet vanker det i hovedsak etnisk norske barn og unge fra tolvårsalderen til i slutten av 20-årene som føler at de ikke passer inn. De fleste forteller om utenforskap med mobbing, stigmatisering og ensomhet. På Hjørnet møter de folk med samme bakgrunn, får venner og ofte kjærester og et miljø de føler seg hjemme i, forteller fotografen.

Det var dette miljøet som tente gnisten da Botnedal var på jakt etter et fotoprosjekt. Hun hadde selv kommet til Oslo som 19-åring, og har sine egne minner fra det som den gangen het Østbanen.

– Det er den samme rastløse atmosfæren der nå som da jeg kom til Oslo, Et Eldorado for ensomme og søkende som reiser bort fra noe uten å vite helt hvor de skal. Disse ungdommene bor ofte i randsonen utenfor Oslo, på steder som Strømmen og Sørumsand. De flykter fra bygdedyret, slår Botnedal fast.

Fire år på

Hjørnet Hun har hengt sammen med dem på Hjørnet i en periode på fire år og resultatet er både et dokumentarisk reportasjearbeid, men også et tradisjonelt portrettarbeid i studio. At hun kom i kontakt med ungdommene, skyldes en tilfeldighet.

– Jeg var med sønnen min som da var åtte-ni år, på Outland. Han var veldig interessert i spill og slikt, så vi var der for å handle. Jeg la fort merke til de som hang utenfor butikken. De var som svartkledde Mummitroll som veltet hulter og bulter rundt i en stor gjeng. Jeg satte meg ned og så på dem. De var så annerledes og veldig usnobbete, og på en måte arbeiderklassevarianten av Blitz.

Etter hvert som hun observerte dem, forsto hun at de svarte klærne, de fargerike hårfrisyrene og piercingene ikke representerte hele bildet.

– De kan se skumle ut, men jeg så hvordan de oppfører seg mot hverandre og skjønte at det er mye varme og omsorg mellom dem.

Det ble flere turer til Outland og etter hvert bestemte Botnedal seg for at Hjørnet-miljøet skulle bli et prosjekt.

– I mai 2014 spurte jeg noen av dem om jeg fikk lov til å ta bilder av dem. «Selvfølgelig kan du det», var svaret. Det handler rett og slett om tillit. Det er et veldig åpent miljø, og det er vel selve kjennetegnet på Hjørnet. Det er en åpenhet som også forplikter, for dette er ofte sårbare unge man skal være varsom med.

Sjenerte og sårbare

Vel innafor miljøet begynte Botnedal å snakke med dem.

– Det jeg oppdaget veldig fort, er at terskelen inn i miljøet er så lav at den faktisk ikke eksisterer. Rent bortsett fra at folk må få lov til ikke å bli forstyrret med spørsmål og uønsket oppmerksomhet fra en gammel dame med kamera.

Les intervju med en fra «Hjørnet»:

Pluss

Enhjørningen

– Hun fikk fram balansen mellom tristhet og den gode stemningen, sier Christer André Gudmundsdottir, som er en av de unge Kjersti Botnedal portretterte i fotoserien «Hjørnet på Oslo S – å komme til seg selv».

– Ble du kjent med dem?

– Det var opp til hver enkelt om de ville snakke med meg, som mange gjorde. Andre snakket ikke med meg i det hele tatt, og mange vet jeg ikke noe om. Dette er ungdommer som ofte er ensomme når de tar kontakt med miljøet. De kommer inn alene, men så finner de et fellesskap.

Fotografen fikk høre mange triste historier, og mobbing er en fellesnevner for mange i miljøet.

– De kan være utstøtt i skolen. Noen har fortalt om rektorer og lærere som opplever dem «forstyrrende» fordi de kler og ter seg annerledes. Men ingen er født «annerledes». Det er gjerne normalen som skaper dem slik, som ofre for sine egne perversjoner. Jeg vet jo ikke så mye om disse ungdommene, og minst av alt om hjemmene deres, men fra min egen oppvekst kjenner jeg godt til seksuelle overgrep, incest og vold, utført av såkalte samfunnsstøtter. Kanskje er det det jeg fornemmer i dette miljøet. Unge som reparerer og kommer til seg selv blant sine egne.

Til tross for at Hjørnet-miljøet er etablert og er et vanlig syn for reisende på Oslo S, er de ikke trygge. Vaktene på Oslo S kaster dem ut gang på gang, men de kommer tilbake.

– Det fine med vaktene er at de i alle fall ikke diskriminerer. De kaster også meg ut sammen med ungdommene.