Blikk oppsummerer Skeivt kulturår
– Kunsten utvider forståelse som lite annet kan
Kunstaktivistene i Pride Art håper kulturåret skal føre til at det etableres et kulturhus, utenfor politikk og religon, hvor skeiv kunst er verktøy og våpen.
Styreleder Frederick Nathanael i Pride Art påpeker at det er mange som ønsker å vise at de er interessert i mangfold og inkludering, men svært få har kompetanse i hvordan man faktisk viser reellt mangfold og inkluderer på faktisk inkluderende måter.
Pride Art har som mål å få frem de marginaliserte stemmene, de som ellers ikke kommer til på grunn av barrierer, også i det skeive miljøet. Dette i tillegg til, som Nathanael sier, at majoritetsinstitusjoner konsekvent har forbigått skeiv kunst i Norge, fordi det har vært ansett som irrelevant eller for forstyrrende.
– Fokus har vært å komme inn på de stedene vi ikke har fått slippe til før nå, altså på de etablerte kunstinstitusjonene.
– Vi vil vise frem den kulturen som har vært viktig for oss skeive, og nyansene i vår kultur, ikke bare de store, grove linjene som underholder folk flest, eller såkalt tokenisme og eksotifisering. Skeiv kunst vises som regel i «ghettoen», innad i skeive miljøer. Det er så viktig å nå frem til de som ellers ikke får med seg dette.
Bygge kulturhus
Et annet hovedmål for Pride Art har vært å legge det praktiske, erfaringsmessige grunnlaget for opprettelsen av SKOKS, et skeivt kunst- og kulturhus.
– Dette har skeive i Norge jobbet for i snart 40 år, siden det første husfondet ble opprettet av bevegelsen, men vi har aldri fått det til. Etter et treårig forprosjekt som Pride Art tok initiativ til og har ledet, er alt klart. Siden vi ikke fikk støtten vi forventet i år for å starte drift, på tross av at kommunen har lovet oss et egnet lokale, bestemte Pride Art seg for å starte senteret likevel. Men som alt annet av skeiv kultur, er det på det midlertidige popup-stadiet.
– Skeive godtar at det vi har av relevante, trygge møtesteder er et par puber og en ti dagers festival i året. De fleste andre minoriteter og også de smaleste interessegrupper har egne kulturhus. Men altså ikke vi som representerer over syv prosent av befolkningen.
De gode møtene
– Hva har året betydd?
– Det at så mange dører har åpnet seg er nesten overveldende. Det bygger opp mot et helt annet klima for skeive i kulturlivet og tilstedeværelse av skeive kunstnere i kunstverden. Det betyr at vi har fått ekstrem stor eksponering. Synlighet er motgift til skam og fortielse. Og kunsten leger til rette for de gode møtene og felles forståelse, spesielt fordi kunsten berører og kopler mennesker sammen på en unik måte. Den utvider forståelse som lite annet kan. Det er et godt alternativ til alkohol og smale møtesteder.
– Samtidig er vi på vakt for at dette blir et blaff hvor alle legger inn en kraftig anstrengelse nå for å få til noe når alle skal det samme, uten at det blir noe varig endring av det. Vi ser tendenser til det vi har hørt om Mangfoldsåret (i 2008, red.anm) av flere av våre samarbeidspartnere, at det ble med et år med fokus, som svant hen. Det blir spennende å se om skeive kunstnere sin kunst som er eksplisitt skeiv i sin tematikk og uttrykk får mer plass i det etablerte.
Bred involvering
Nathanael er kritisk til hvordan deler av arbeidet med Skeivt kulturår har vært gjennomført.
– Mange aktører har engasjert én skeiv prosjektleder eller en god alliert, og tenker at det skal føre til skeivhet i prosjektene. Det blir det sjelden, er mitt inntrykk. Vi er opptatt av å involvere så mange som mulig i så spredt spekter av skeive identiteter og levd virkelighet vi kan, og jobber etter to prinsipper: «Skeiv kuratering» og «radikal inkludering». Det går ut på at måten vi jobber på og hvordan vi bygger utstillinger fra begynnelse til slutt skal preges av skeiv kultur, altså være normbrytende. Og vi inkluderer på en måte som går ut på å ha nær relasjon til folkene vi tenker møter de største barrierene for å nå helt frem.
– Det viktigste for Pride Art er å være en motvekt til aktører som er opptatt av «profesjonell» kunst og kunstnere, som blant annet Oslo Pride og de fleste museer forholder seg til. Vi har en unik måte å kuratere på. Vi sidestiller profesjonelle, uetablerte og nybegynnere. Amatører er ikke et ord vi vil bruke. Hvem er det som skal bestemme hva som er god og dårlig kunst, relevant og verdifull kunst, eller verdiløst? Når alle slipper til, og de mest fremmedgjorte og marginaliserte får ekstra tilrettelegging, så skjer det noe med menneskers opplevelse av et rom med kunst: det blir relevant og folk kjenner seg igjen i større grad, ikke bare eliten og seierherrene.
Svakt, men god vilje
Bevilgningene fra Kulturdepartementet, via Kulturrådet, mener han viser en god vilje, men samtidig har det vært for lite til å gi rom for dybde i gjennomføringen.
– De som først fikk midler var på ingen måte representative for skeiv kultur. De neste fem millionene som kom, viser hvor lite myndighetene var villige til å støtte sitt eget tiltak: Ti millioner for hele landet for å bøte på et fullstendig fravær er historisk svakt.
Pride Art har selv fått støtte på til sammen fire millioner, fra blant annet Oslo kommune, Den kulturelle skolesekken og Kunst i offentlig rom, i tillegg til en del stiftelser og altså over potten fra Kulturrådet.
– Men hadde en offentlig institusjon skulle skapt det vi har levert med så høy kvalitet og omfang ville det kostet tjue ganger så mye og tatt ti år og ikke ett. Alt vi har gjort gjør vi uten en eneste ansatt. Og uten driftsmidler. Det sier noe. Bak ligger enormt mye lidenskap, kampvilje og ildsjeler.
Normbrytere
– Gir en slik markering som Skeivt kulturår varig endring?
– Skal det bli en varig endring må noen ivareta det og forvalte det som er kommet frem. Vi må ha en ydmyk og uredd evaluering. Pride Art er kunstaktivister, og det skaper et klima som mange synes fort blir forstyrrende og for utfordrende. Vi har sett samarbeidspartnere som vil ha de fine merkene, som Balansemerket eller Regnbuefyrtårnet, for å vise til at de kan mangfold, men det er ofte overflatisk og ikke integrert i strukturene. Det jeg håper er at institusjonene gir mer plass til skeive ansatte og prosjektledere, ikke de mest heteronormative. Vi er faktisk normbrytere, og det å bryte normer er svært vanskelig om man ikke har et personlig forhold og egen erfaring å bygge på.
Nathanael mener det er helt avgjørende at SKOKS etableres.
– Uten et eget senter som ivaretar og forvalter kunnskapen, kunstnerne og initiativene vil det blåse over. Det ville være tragisk om ikke miljøet og myndigheter klarer å få til det. Et skeivt kulturår må kunne etablere et skeivt senter. Og da ikke et kontorlandskap for organisasjoner i et fragmentert landskap, men et sted utenfor politikken og religionen. Hvor kultur og kunst er vårt våpen og våre verktøy. Alle vil eie den skeive kampen, fordi det er makt og penger i det. Men jeg mener de skeive må eie dette selv og sette premissene.
