Dette var den spontane talen Steatornis sin styreleder Maria Puenchir fremførte for regjeringen under dialogmøtet 1. juli.

– Steatornis er en brobyggerorganisasjon som jobber for inkludering i kulturlivet, og som har gjort sitt ytterste for å gjøre Reclaim Pride-festivalen tilgjengelig, og deretter tok et enormt ansvar over organiseringen av solidaritetsmarsjene. Sammen med Reclaim Pride-kollektivet var Steatornis med å ta tilbake gatene når regjeringen glimret med sitt fravær, sier Puenchir til Blikk.

Steatornis hadde opprinnelig to minutters taletid, som ble økt da Oslo Queer og Salam ga sin taletid til Steatornis. Puenchir retter takk til Oslo Queer og Salam for den økte taletiden. Steatornis delte taletiden fra Oslo Queer med Pasientorganisasjonen for kjønnsinkongruens (PKI).

.

Buerie båeteme! Velkommen – sagt på sørsamisk.

Jeg ønsker velkommen til Regjeringens representasjonsbolig til alle jeg har vært og er i kollektiv med. Det er vi som sto fremst og det er vi som bar ansvaret for en hel nasjon sin sorg. Det er vi som ærer regjeringen mer enn de ærer oss.

Vi er de statsløse som hver dag aldri har trygghet. Jeg som taler legger mitt liv i andre sine hender hvert eneste minutt av mitt liv. Det er vi som bærer ansvaret dere ikke tok.

Jeg heter Maria Puenchir. Jeg kommer fra en organisasjon dere aldri har hørt om før denne uka: Steatornis.

Steatornis ble dannet av fire funkiser. Vi driver organisasjonen uten fancy utstyr. Vi lever på uføretrygd og lav inntekt. Vi har ikke lokaler. Vi har ikke midler. Ingen ansatte.

Og likevel stod vi for informasjonsflyten slik at mange funkiser og mange marginaliserte skeive som snakket flere språk fikk den informasjonen de skulle ha. Vi var tre stykker som sammen med et større skeivt kollektiv ledet an.

Jeg står ikke her fordi jeg synes det var så artig å gå fremst i de solidaritetsmarkeringene.

Jeg står her fordi at alle holdt på å løpe i fra rullestolbrukerne og andre som går sakte. Jeg satte takten med denne staven.

[Maria løfter en sort mobilitetsstokk over hodet]

Jeg holder friheten i mine hender slik at vi kan gå samlet som skeiv bevegelse, uavhengig om vi liker hverandre eller ikke.

For klarer ikke vi å stå samla, rulle samla, krabbe; hva enn det skal være… Når skal vi ellers gjøre det?

Meninger

PKI til regjeringen: – Dere må slutte å drepe oss

Jeg har fått disse fem minuttene fordi jeg ikke kan lese manus.

Jeg kjenner et tegnspråklig miljø som har en tolketjeneste som ikke holder mål. Mange tegnspråklige får ikke lov å snakke med andre skeive som står i felleskap med dem.

Jeg kjenner autister og utviklingshemmede — jeg vet ikke om de liker å bli kalt det engang — da det er mange som betegner oss med ord vi ikke kjenner oss igjen i.

Mange funkiser kunne ikke være med fordi at assistentene deres ikke var garantert trygghet. I en arbeidsplass kan man ikke tvinge ansatte til sivil ulydighet. I en institusjon kan man ikke vite hvorvidt ansatte støtter deg eller ei. Man er prisgitt andre for sin sorg, for sin smerte, for sin latter og sin glede, og det var langt i fra alle som kunne gå ut i gatene. Det er også mange funkiser som som mangler en plass å være.

Jeg vil be dere — alle utenom dem som som er inviterte — til å lukke øynene. Jeg kan ikke se om dere følger denne anbefalingen, men jeg ber dere, og jeg gir dere den tilliten.

Fordi jeg, jeg høres sånn ut.

[Samiske sølvsmykker risler]

Jeg går med ei sølje som en markering av urfolkstilhørighet. Jeg står kledd i gult, men jeg vet ikke hvor synlig jeg er, fordi syn er ikke min måte å «connecte» med folk på.

Og ikke en gang her blant dere i regjeringens representasjonsbolig er jeg trygg. Jeg har blødd på sokkene mine fordi jeg snubla i teppe som lå ute på gangen her på samme måte som jeg gjentatte ganger falt i løpet av denne uken når vi tok ansvaret. For å sammen gi en plass å sørge, å feire og å være.

Jeg vil be om at Steatornis kan få ressurser til å skape et tilgjengelig kulturhus.

Jeg vil be om at det skeive miljøet får ressurser til flere skeive universelt utformede møtesteder. Jeg vil be om at dere respekterer at tilgjengelighet ikke stopper med universell utforming.

Tilgjengelighet handler om følelser, tilgjengelighet handler om trygghet. Tilgjengelighet handler om handlingene vi som minoriteter gjør for å holde oss trygge når vi vet at dere ikke gjør det.

Jeg vil egentlig bare si: å ikke legge universell utforming, å ikke legge tilgjengelighet på statsbudsjettet, og i budsjetter generelt, er uansvarlig undertrykkelse.

At vi dagen før dette dialogmøtet måtte kjempe for at jeg og andre som kom utenfra Oslo skulle få tilrettelegging, etter at dere har drevet en utmattelsesteknikk på folk som allerede har utrolig lite er forkastelig.

Jeg vil be om unnskyldning til alle jeg fikk tilbakemeldinger fra som jeg ikke har fått nevnt. To minutter er lite. Folk snakker i forskjellig tempo og ulike språk. Folk har forskjellige måter å uttrykke seg på. Til dem vil jeg be om unnskyldning for at jeg ikke får nevnt alt.

Og til dere andre: ta dere sammen.