– Ett smell, så ser jeg opp, jeg ser han sikte, han skyter igjen

Jeg er ferdig på jobb, det er en solrik dag i Oslo. Jeg skvetter til da brannalarmen går på Jernbanetorget T-bane stasjon. Noen folk småløper ut, noen ser redde ut, alarmen blir skrudd av. Det var nok ingen fare.

Folk er tydelig litt engstelige. Det er nok fordi det en mann for bare kort tid siden skjøt mot Per på Hjørnet og London Pub midt i Oslo sentrum.

Jeg satt der, på Per. Ett smell, så ser jeg opp, jeg ser han sikte, han skyter igjen. Noen legger seg ned, noen løper, han skyter. Vi hører mange skudd. Venner ble truffet av kulene og to av dem døde.

– Tar av meg pridearmbåndet

Dagene har vært rare siden den natta. Jeg har ikke kjent på disse følelsene før, det er ikke sinne, frustrasjon, glede over å overleve – det er bare tomt. Er tomheten en følelse?

Siden pride startet har jeg hatt på meg et armbånd i regnbuefarger og Oslo Pride sin logo rundt håndleddet. Og etter natten til 25. juni tenkte jeg at jeg aldri kom til å ta det av meg igjen, for jeg skal ikke være redd for å vise hvem jeg er. Gjerningsmannen, og andre som mener jeg ikke bør leve, skal ikke skremme meg, tenkte jeg.

Men litt over en uke etter den grusomme natta tok jeg pridearmbåndet av meg. Ikke fordi jeg var ferdig med pride, fordi jeg ikke vil stå opp for meg selv og være stolt av hvem jeg er, men fordi jeg er redd.

Jeg føler at folk ser på armbåndet mitt, ser på meg, kanskje i sympati, men jeg klarer ikke å forstå hva de tenker. Jeg så på de fremmede og ned på armbåndet mitt, i redsel og i en form for skam at jeg ikke ville ha det på meg, trakk jeg det sakte og diskre av håndleddet mitt, så la jeg det ned i lomma mi. Det gjør vondt i kroppen, tankene spinner, jeg blir skuffet over meg selv, men jeg tør ikke noe annet enn å ta det av meg. Jeg er redd.

– Er jeg feig?

I dagene etter skytingen, er det så mange skeive som har vært tøffe, stått oppreist og sagt at dette ikke er greit. «Vi skal ikke være redde, vi skal vise hvor tøffe vi er.» Jeg tar virkelig av meg hatten for dere, applauderer dere, men jeg, jeg er fortsatt redd.

Jeg trenger at dere står opp, at dere tør å si i fra, men er det slik at det skal kunne kose dere livet? Er jeg feig som ikke står ved deres side?

I dag vet jeg ikke om jeg tørr å være den jeg er, jeg kjenner at det knytter seg i magen. Etter mange år der jeg ikke har vært redd for å vise hvem jeg er, der jeg mener alle skal vise hvem de er, så lurer jeg på om det nå er ødelagt? Er det ødelagt for alltid? Er det bare meg? Nei, bare meg vet jeg det ikke er, jeg vet det er mange som kjenner på dette.

Jeg vil ikke være redd – men jeg er det.

.

Innsender av dette meningsinnlegget ønsker å være anonym.

Blikk kjenner vedkommendes identitet.