Meninger
PKI: – Det statssekretæren sier er feil
Leder i Pasientorganisasjonen for Kjønnsinkongruens (PKI), James Dickson, imøtegår statssekretæren i Helse- og omsorgsdepartementets uttalelser i Blikk om transhelsetilbudet.
Dette er et innlegg. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å sende et innlegg, kan du sende det hit.
I artikkelen «Transsylegheitsdagen: Lite betring for transhelsehjelp på ti år» kom statssekretær Karl Kristian Bekeng i Helse- og omsorgsdepartementet med flere påstander vi mener ikke stemmer.
Det viktigste å adressere er at fag- og forskningsmiljøene i Norge mangler sikker kunnskap om langtidseffektene av medisinsk behandling for kjønnsinkongruens.
Det finnes betydelig evidens internasjonalt over flere tiår som støtter de positive effektene av kjønnsbekreftende behandling på livskvalitet og psykisk helse for transpersoner, inkludert nye retningslinjer fra Tyskland.
At en minoritet innen av fag- og forskningsmiljø i Norge hevder det ikke finnes nok forskning herfra er ikke en god nok grunn til å ikke ta imot flere anbefalinger i rapporten «Rett til rett kjønn.»
Helsevesenet må ofte ta beslutninger basert på de best tilgjengelige forskningsbaserte data som finnes.
Å vente på fullstendig sikkerhet kan i praksis bety at man utsetter livsviktig behandling, noe som ikke er etisk forsvarlig i lys av eksisterende bevis for behandlingens fordeler.
Å nekte eller forsinke tilgang til nødvendig behandling ligner konverteringsterapi retorikk og kan føre til alvorlige konsekvenser for den enkeltes velvære og psykisk helse.
Den andre påstanden jeg må imøtegå er at etablering av regionale sentre bygger på anbefalinger i «Rett til rett kjønn.»
Det stemmer ikke.
Anbefalingene i rapporten var at medisinsk behandling, altså hormonell behandling som tilbys til voksne, skulle være på lavest mulig lokalt nivå. Noe vi ikke kommer til å se i Norge før det har gått over ti år.
Som konsekvens ser vi en pasientgruppe som fortsatt ikke har mulighet til en second opinion, noe som er et brudd på våre pasientrettigheter.
I tillegg har sentrene blitt utbygd til å ta imot barn og ungdom, noe som betyr at den største andelen av pasientgruppen, de over 23 år, står helt uten et desentralisert tilbud.
Det er viktig å påpeke at under prosessen med å etablere de regionale sentrene var det involvert flere som ikke tror at transpersoner bør motta medisinsk kjønnsbekreftende behandling. Disse var invitert inn i diskusjonen som likeverdige stemmer mens representanter fra de forskjellige pasient- og brukerorganisasjoner var i betydelig mindretall.
Til sist vil jeg nevne dette med at OUS sin egen brukerundersøkelse viser at NBTK får de aller dårligste tilbakemeldingene av alle 56 avdelingene på OuS.
Dette har pågått og blitt verre i årevis, uten at OUS har tatt tak i de dårlige tilbakemeldingene.
Vi opplever ikke at OUS jobber kontinuerlig med faglig kvalitet og pasientsikkerhet.
Det pasientgruppen opplever er en klinikk som historisk har tillatt brudd på menneskerettighetene og har presset staten til å godta kastrasjonskrav som best mulig praksis.
Fra denne uetiske overbehandlingen som kastrasjonskravet var, har vi nå en avdeling som gir så få pasienter som mulig medisinsk behandling.
Ingen av behandlerne som jobbet på avdelingen før 2016 har blitt stilt til ansvar for den uetiske praksisen, mange jobber på avdelingen fortsatt, og de blir likevel sett på som nasjonale eksperter på kjønnsbekreftende behandling.
Dette til tross for deres aktive deltakelse i pseudovitenskapelige konferanser med organisasjoner som mener at transpersoner ikke bør motta medisinsk behandling, det samme som de er ansatt for å gjøre.
I tillegg har ansatte ved behandlingstjenesten en rekke ganger kommet med nedsettende kommentarer om pasientgruppen offentlig, ved å kalle transmenn «nasjonens døtre» i landsdekkende aviser.
Det er en skam at vi ikke har sett flere initiativer eller oppfølging fra dem som sitter i maktens korridorer i dag.
