Verdens første homohelgen

Det er ikke nødvendigvis kitschfaktoren som får homoer til å trykke religiøse ikoner til sitt bryst. Lidelsen kan være en vel så god grunn. Det største religiøse ikonet for homoer, St. Sebastian, ble torturert til døde under forfølgelsen av de kristne i Romerriket i det tredje århundre. Den romerske helgenen med ukjent fødselsår ble drept da han ikke ville fornekte kristendommen. Ifølge historien ble han først bundet og beskutt med piler på grunn av sin kristne tro, men overlevde til keiser Diokletian store forbauselse. Keiseren ga ham en ny dødsdom, og deretter ble Sebastian slått i hjel med stokker og kastet i kloakken i Roma 20. januar i 287.

Sebastian ble helgen for alle skyttere og kunne anropes ved pest og andre smittsomme sykdommer. I boka «Saint Sebastian: A Splendid Readiness for Death» (2003) som er viet martyren, brukes han da også som utgangspunkt for aidsrelaterte verk av kunstnere som Wolfgang Tillmans og Louise Bourgeois.

KUNSTNERNES FAVORITTHELGEN

At St. Sebastian endte som et homoikon er ikke så rart. Kombinasjonen av hans sterke og nakne fysikk og symbolikken med pilene i kroppen har gjort ham til et homoikon helt siden renessansen. Han er den mest malte av alle helgener, malt av alle de store, fra Aleotti til Zick ved hjelp av Rubens, Botticelli, Tizian og John Singer Sargent. Maleren Caravaggio står nok for de mest kjente portrettene. Men St. Sebastian finnes også i arbeider av den amerikanske maleren og poeten Marsden Hartley, den kontroversielle fotografen F. Holland Day, som er kjent for sine studier av nakne menn, poeten Frank O’Hara og forfatteren Marcel Proust.

Også det franske kunstnerparet Pierre et Gilles er betatt av legenden om St. Sebastian og har brukt helgenen i flere av sine verk.

Den engelske homoregissøren og aidsaktivisten Derek Jarman laget i 1976 filmen som har fått æren av å være den første engelske spillefilm som framstilte homoseksualitet i et positivt lys, «Sebastiane». Filmen skapte kontroverser da den ble lansert. Men likevel ble den vist på BBC, men ikke før sensuren hadde klippet bort en ereksjon.

LOOSING MY RELIGION

Popgruppa R.E.M. brukte helgenen i videoen til hitlåta «Loosing My Religion» i 1991. Og det var før vokalist Michael Stipe tok det endelige steget ut av skapet. Videoen, som ble regissert av Tarsem Singh, vant prisen for årets video under MTV Video Music Awards samme år. I tillegg stakk gruppa av med prisene for beste gruppevideo, beste gjennombruddsvideo, Best Art Direction, beste regissør og beste redigering. Det hjelper med andre ord å ha en helgen med på laget.

Men smerte og lidelse er knapt nok til å skape et homoikon. Enkelte har hevdet at det er St. Sebastians nytelse over eget martyrium som får homoer til å kjenne seg igjen og å omfavne helgenen. En som kjente til både nytelse og smerte var Oscar Wilde. Etter å ha vært fengslet på grunn av anklager om homoseksualitet, ble Wilde ble løslatt i 1897 og levde i eksil i Paris fram til sin død i 1900. Den sagnomsuste forfatteren brukte pseudonymet Sebastian Melmoth i sine siste leveår i Paris.

Også Tennessee Williams valgte å bruke helgenens navn til martyrkarakteren Sebastian i skuespillet, «Suddenly, Last Summer» der moren forsøker å dekke over sannheten om at hennes Sebastian var homo. Også hovedkarakteren i «Brideshead Revisited» het Sebastian.

DET FLINKE OFFERET

Skribenten Richard A. Kaye har hevdet at «nåtidas homser ser Sebastian både som en flott reklame for homoseksuelt begjær og et prototypisk portrett av en torturert skaphomse». Forfatteren og aktivisten Susan Sontag har på sin side påpekt: «Ansiktet til det eksemplariske offeret registrerer aldri smertene i kroppen hans. Hans skjønnhet og smerte er for evig tid skilt fra hverandre.»

I kjølvannet av den moderne lhbt-kampens seire er Sebastian kommet seg enda et steg videre bort fra smerten og «flinkheten» til å tåle den. I filmen «Nånting Måste Gå Sönder» (2014), møtes transpersonen Sebastian/Ellie og heterofile Andreas i parken en sommernatt. De tiltrekkes av hverandre og innleder etter hvert et forhold, hvor Sebastians alter ego Ellie, som Andreas elsker og frykter, spiller en stadig mer sentral rolle. Det er en kamp om kjærlighet og retten til sine egne følelser, og Sebastian innser til slutt at Ellie må slippes løs og frigjøres fra andres oppfatninger av hvem hen er og hvem hen bør være.

Kilder: Wikipedia, glbtq.com, Slow Motion Angel