Paul Omar Lervåg.
Paul Omar Lervåg.

Moteindustrien dytter oss inn i den binære kjønnsbobla når de velger ut hvilke klær «vi får lov til å bruke»

«Moteindustrien begrenser individers kjønnsuttrykk», skriver Paul Omar Lervåg.

Publisert

Å etablere et image som bryter ut av den binære forestillingen om kjønnsuttrykk for menn og kvinner, gjennom klær, kosmetikk og tilbehør, er noe mange ønsker å etablere.

Problemet er at moteindustrien dytter oss inn i den binære kjønnsbobla når de velger ut hvilke klær «vi får lov til å bruke», eller hvilket produkt de pusher på hvilket kjønn.

Ikke bare er dette problematisk for menn og kvinner som vil bryte ut av det etablerte mønsteret, men det er også en hån mot ikke-binære personer.

For noen dager siden, tok jeg på meg mitt første lag med neglelakk. Sort, blå og rosa.

For noen kan det virke trivielt, men for meg var det et stort steg mot å omfavne min indre jeg. Nå skal det sies at ikke alle homofile menn liker å bruke neglelakk, bruke sminke og bruke det folk kaller «feminine» plagg, men for meg har det vært en vesentlig del av å omfavne meg selv fullstendig.

Slippe meg selv løs

Slik jeg skrev for noen uker siden i kronikken «I want to break free!», så pleide jeg å maskere meg selv som «streit». Det vil si at jeg kun tillot den maskuline siden av meg selv komme fram, mens den feminine siden av meg selv ble undertrykt. Det var ikke nødvendigvis slik at jeg gikk aktivt inn for å undertrykke den delen av meg selv, men at jeg ikke gjorde en innsats for å la den komme fram.

Det har snudd de siste ukene.

Jeg sa at jeg skulle slippe meg selv løs, og la den feminine siden av meg komme mer fram. Endelig har jeg fått ut fingeren. Endelig har jeg kommet i gang. Jeg begynte med å kjøpe neglelakk. Blå, sort og rosa. Og før jeg visste ordet av det, hadde jeg kjøpt et fullstendig sminkesett. Nå vurderer jeg å ta skjegget, og begynne med å eksperimentere med sminka jeg har kjøpt.

Det var et relativt enkelt steg på veien, for folk som jobber med kosmetikk, er relativt behjelpelige når det kommer til å hjelpe en «dude» som aldri har kjøpt sminke før. Det som har vært mer vanskelig, er å finne klær som passer meg, som ikke får meg til å føle meg som en oppblåst ballong i en trang trikot.

«Klær for menn» i butikk, uansett om det er på nett, går gjerne opp i flere størrelser, gjerne opp til 6XL, men når man leter etter klær som bryter ut av etablerte kjønnskategorier, som for eksempel Unisex, går vanskelighetsgraden fra «ekstra lett» til «ekstra vanskelig».

Kode er binært

I et videospill, lager jeg alltid spill-karakterer som bryter ut av etablerte kjønnsmønstre, gitt at spillet tillater det. I «Cyberpunk 2077» lagde jeg en ganske androgyn karakter som brøt alle normer, mens i «Saints Row», endte alltid karakterene mine opp med barsk britisk aksent, skjegg, miniskjørt, høyhæla sko, øredobber, sminke og leppestift. Det skjer i hver eneste bidige spill med et avansert kreasjonssystem, som tillater spilleren å bruke alle stiler på alle kjønn.

Videospill har alltid tillatt meg å utrykke meg på en måte som ikke er fullstendig binært. En binær virkelighet, hvor en verden av atomer begrenser, i motsetning til en frigjørende verden av databits. Kode er binært, men mulighetene de tilbyr er ikke. Der er det bare fantasien som setter grenser på individet. Hvorfor skal ikke min indre visjon for mitt kjønnsuttrykk, også få rom i vår ikke-digitale virkelighet?

Kjære moteindustri

Hvorfor må jeg ty til digital virkelighetsflukt for å kunne uttrykke meg selv? Den største størrelsen jeg fant for Unisex klær, og «kvinneklær» som bare er kvinneklær fordi de har en viss farge, og som har blitt kategorisert slik, var enten XL eller XXL. For dronninger som ikke har sultestreika for å passe inn i et plagg, så er ikke dette nok. Og jeg må spørre: Må man være tynn for å få lov til å bryte ut av et eksklusivt maskulint klesmønster?

Hvordan kan man etablere en mer flytende stil for seg selv, hvis man blir gitt så lite rom av de som selger oss klær? Må man være enten dødsrik eller syltynn bare for å kunne ha klær man føler speiler ens indre?

Hvorfor blir jeg som en «mannlig» kunde, kun tilbudt klær med kjedelige «maskuline» mønstre, farger og de samme standardformene som blir forbundet med menn? Hvorfor kan ikke moteindustrien tilby mer flytende klær, i en størrelse som passer alle?

Hvor er mulighetene for kjønnsuttrykk som ikke faller på ekstremene av maskulin eller feminin? Hvor er den blanda, flytende og ikke-binære stilen?

Jeg er villig til å kjøpe alle klær, uansett om de er unisex, ment for menn, kvinner, eller for de som faller utenfor denne binære forestillingen av kjønn, men da må de være store nok.

Kjære moteindustri, ballen ligger hos dere!

Paul Omar Lervåg
Samfunnsdebattant og retorikkstudent

Powered by Labrador CMS