2032 er altfor lenge å vente med et tredje kjønn

Dette innlegget ble først publisert på lederplass i Nationen. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å sende et innlegg, kan du sende det hit.

Årsaken til sendrektigheten, er at det ikke er mulig å «skru av» funksjonen for kjønn i personnummeret i folkeregisteret, slik at et tredje juridisk kjønn ikke lar seg registrere. Et datasystem som kan lese opplysning om den tredje kategorien vil visstnok ikke kunne være på plass før i 2032.

I mellomtiden kommer det en nasjonal veilederom kjønnsmangfold våren 2025, kunne kultur – og likestillingsminister Lubna Jaffery fortelle i en pressemelding i slutten av juni.

En veileder er fint, men vil nok ikke endre stort.

Ingen vet hvor mange som vokser opp i Norge og som identifiserer seg som ikke-binære. Ikke-binær beskriver en person med en kjønnsidentitet som verken passer inn i kategorien mann eller kvinne. Basert på forskjellige studier anslås det at antall ikke-binære eller transpersoner i Norge varierer mellom 20.000 og 260.000, ifølge Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir).

Basert på forskning fra andre land anslår pasientorganisasjonen for kjønnsinkongruens (PKI Norge), at andelen ikke-binære personer er mellom 0,1 og 2,7 prosent av befolkningen.

Vi vet at ikke-binære finnes. Det er ikke noe nymotens greier som har dukket opp i hodene på unge, fordi mediene skriver om det eller fordi det er trendy på sosiale-medier. Det er ikke noe som kan behandles ved hjelp av fortrengning eller overtalelse. Det er en helt reell medisinsk diagnose, og som det kan gis medisinsk behandling for.

Vi vet også at det å vokse opp med en følelse av ikke å passe inn kan være svært belastende. Ikke-binære utsettes for mer trakassering, diskriminering og vold, sammenlignet med de fleste andre befolkningsgrupper, viser undersøkelser om levekår og livskvalitet. Det skal ikke mye fantasi til for å skjønne at det er vanskelig å vokse opp i et samfunn hvor du ikke passer inn, verken i offentlige skjemaer eller systemer.

Å innføre et tredje kjønn vil være riktig skritt på veien mot et samfunn som anerkjenner og tolerer at ikke alle definerer seg som han eller hun. 

Det vil komme en minoritet til gode, uten at det har negative konsekvenser for resten av befolkningen, ifølge «Rett til rett kjønn – helse til alle kjønn», utgitt av Helsedirektoratet i 2015.

Det er hele åtte år siden forslaget om å innføre et tredje kjønn ble behandlet på Stortinget første gang. Den gangen var det Venstre som fremmet forslaget, og samme parti fremmet forslaget igjen i 2022. Forslaget har støtte fra SV, Rødt og MDG, mens KrF og Frp stemte nei. Forslaget ble også nedstemt av Arbeiderpartiet, Høyre og Senterpartiet som er i tenkeboksen og venter på utredningen som utføres av Bufdir.

En utredning som så langt har konkludert med at datasystemet til Folkeregisteret ikke kan håndtere en innføring av et tredje kjønn og som har satt statsråden på sporet av å lage en veileder. En veileder som det skal ta et helt år å lage.

En kunne forledes til å tro at årsaken til at det har tatt så lang tid, var at ideen om et tredje kjønn var en ganske så ny tanke i verden.

Men det er feil. Danmark, Island, Nederland, New Zealand, Østerrike, Tyskland, USA, Malta, Pakistan, Colombia, Brasil, India og Nepal har innført et tredje juridiske kjønnsalternativ. Nepal var det første landet i verden til å innført et tredje kjønn i 2008.

Norge skal jo være blant de stedene i verden hvor det er best å vokse opp og bo, men slik er det ikke for de ikke-binære barna.

I minst åtte år til skal det fødes barn i Norge som ikke passer inn i systemet eller i regelverket.

Disse barna vil som så mange før dem oppleve at de ikke passer inn. Denne opplevelsen vil bli forsterket av et system som ikke ser dem eller anerkjenner dem. 

Det hjelper dem lite at kultur- og likestillingsminister Jaffery sier at alle skal leve trygge og frie liv, og at det ikke kan være sånn at noen skal ha dårligere livskvalitet enn andre.

Store ord og veiledere har liten effekt. Disse barna trenger en anerkjennelse for at de finnes. Ikke politikere som sitter i tenkeboksen.