Dette er et innlegg. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å sende et innlegg, kan du sende det hit.

Paul Omar Lervåg skriver at et «atypisk kjønnsuttrykk kan både (min utheving) være et tegn på å ikke være komfortabel med en smal bås for hva det vil si å være gutt og jente, men også (min utheving) være et tegn på en transperson eller ikke-binær person som dypper tåen i andre kjønnsvann for å se hvordan det føles». 

– Det er en kamp for å utvide kjønnsrommet for alle

Paul Omar Lervåg mener det ikke må handle om enten/eller. Hverken for homser og lesbiske som føler at kjønnsrommet er for trangt, eller transpersoner og ikke-binære som vil ut av boksen de er satt i.

Jeg mener at et barn med atypisk kjønnsuttrykk er nettopp dét: et barn med atypisk kjønnsuttrykk. Jeg tror hverken det betyr at de er eller kan være trans. Dette er fordi jeg ikke tror at noen er trans. Jeg mener at trans er noe man gjør, ikke er.

Noen vil kanskje oppfatte dette som transfiendtlig. At jeg fornekter transpersoners eksistens. Det stemmer ikke. 

Det eneste jeg fornekter er noen personers (både trans og ikke-trans) virkelighetsoppfatning. Nemlig de som mener at alle mennesker, både trans og ikke, har en medfødt kjønnsidentitet, som best forklares som en slags kjønnet sjel. Jeg tror ikke på et slikt konsept.

Det er jeg heller ikke alene om. Det er nok av transpersoner som ikke tror at de bokstavelig talt er det motsatte kjønn, men heller at de har valgt å fremstå som om de er det (Marcus Dib, Buck Angel og Blaire White for å nevne noen). 

Dette fordi de mener at livet blir enklere slik enn om de hadde fremstått som en person med et atypisk kjønnsuttrykk. 

Jeg har full støtte og respekt for voksne mennesker som velger dette, og stor sympati for alle utfordringene det medfører.

Jeg har respekt for at mennesker er forskjellige, har forskjellige opplevelser, og tror på forskjellige ting. Hvordan andre mennesker opplever seg selv og virkeligheten vi lever i er ikke mitt anliggende. 

Grunnen til at jeg skrev kronikken var fordi jeg mener at en virkelighetsoppfatning som ikke er forankret i realiteten blir fremstilt som konsensus ovenfor barn og ungdom.

Jeg og Lervåg kan enes om noe, nemlig at rammene for kjønnsrommet bør sprenges i fillebiter. 

Akkurat hva det innebærer er vi kanskje ikke enig om, men det er i hvertfall en god start å være i dialog.