Meninger
«Biologibekreftende kriminalitet»
«I et innlegg på Blikk feirer Senterpartiets Åslaug Sem-Jacobsen og Margrethe Haarr det nye forbudet mot konverteringsterapi, og slår fast at loven er godt rammet inn. Til dette har jeg noen spørsmål som jeg håper de to stortingsrepresentantene er i stand til å svare for», skriver lærer Ole Christian Vedvik.
Dette er en kronikk.
Teksten står for skribentenes regning.
Det aktuelle lovforbudet innebærer en potensiell fengselsstraff inntil 3 år for
den som anvender en psykoterapeutisk eller medisinsk metode i den hensikt å
påvirke en person til å endre sin seksuelle orientering eller kjønnsidentitet.
Grov overtredelse, som medfører betydelig skade på kropp eller helse, har en
strafferamme på inntil 6 år.
Hensikten med denne loven er altså å forhindre at hvem som helst, men særlig unge mennesker, skal få livene sine ødelagt gjennom skadelig involvering når det gjelder vedkommende sin opplevelse av kjønn og tiltrekning. Samtidig understrekes det fra Kultur- og likestillingsdepartementet sin side at “kjønnsbekreftende behandling” faller utenom straffebudets ordlyd.
Jeg lurer på om jeg har forstått dette rett: Dersom unge, identitetssøkende mennesker med ukritisk støtte fra terapeuter og medisinsk fagpersonell ledes inn i «kjønnsbekreftende behandling», og i etterkant opplever at denne behandlingen har medført en betydelig skade på kropp eller helse – da vil de nevnte terapeutene og de medisinske fagpersonene være fritatt for ansvar? Mens terapeuter som legger vinn på å hjelpe mennesker med kjønnsinkongruens til å finne en trygg identitet med utgangspunkt i deres medfødte kropp, vil kunne defineres som kriminelle?
Sem-Jacobsen og Haarr har med stolthet bidratt til at forbudet mot konverteringsterapi har blitt en del av det norske lovverket, og hevder samtidig at forbudet har gode rammer. Jeg forventer at de derfor også kan bidra med tydelige avklaringer knyttet til spørsmålene som her er stilt.
