Vår evige kamp

JEG VET IKKE om jeg noensinne vil føle meg sterk nok rustet til å ta del i kampen mot diskriminering av homofile. Jeg vet ikke om mine ord vil være betydningsfulle nok til å stå igjen som noe meningsfullt for andre. Så nølende og så tvilende er jeg på meg selv i denne kampen. Så hvorfor skriver jeg dette her likevel?

Kanskje fordi det ikke hjelper å stå på sidelinjen. Kanskje fordi dette plager meg hver eneste dag og den dårlige samvittigheten sakte, men sikkert har nådd en grense for hva jeg kan tolerere. Kanskje fordi jeg ikke orker å tie lenger mens alle andre slåss for saken som også gjelder meg. Det kjennes på en rar måte litt hyklersk ut når jeg er og har vært så passiv-aggressiv. Det finnes så utrolig mange «kanskje».

JEG LÅ OG forsøkte å sove, klokka var blitt halv fire på natta og dette dukket opp i hodet mitt: går heterofile mennesker rundt og kringkaster at de er heterofile? Nei. Hvorfor ikke? Fordi alle forventer at de er heterofile. Går homofile mennesker (skeive) rundt og kringkaster at de er homofile? Nei. Hvorfor ikke? Fordi alle forventer at de er heterofile. Men burde de ikke da kringkaste det? Svaret er dessverre både ja og nei.

JA, fordi ingen bør skjære alle over samme kam og anta det ene eller det andre om folk.

JA, fordi homofili aldri kan bli snakket nok om. JA, fordi da ville flere våge å stå fram. JA, fordi du som leser dette, kanskje trenger å høre det.

Under Pride kringkaster homofile hvem de er og er den eneste gangen i året det føles «tillatt» å gjøre det. Men hvorfor skal det bare være «lov» noen dager i året? Fordi det skaper uro og debatt og noen i samfunnet vårt er, like it or not, så inn i granskauen homofobiske og trangsynte at de ikke tåler at andre mennesker er annerledes enn dem selv. Det er også for så vidt det eneste skammelige med hele homofili-saken. Skam dere alle dere som ser ned på mennesker som lever sine liv slik de er ment. Ikke ment for deg for at du skal føle deg bra og vel, men for dem. De som er den de er født til å være: seg selv - og som TØR å være det, til tross for at det finnes motstandere som dessverre aldri vil slutte å eksistere.

SELVLYSENDE HVERDAGER

«It is not our differences that divide us. It is our inability to recognize, accept, and celebrate those differences».

JEG TROR DEN eldste generasjonen er blant mange av dem, men det er ikke dem jeg hovedsakelig er mest bekymret for. På mange måter kan jeg forstå dem (uten å forsvare deres negative holdninger). De er 80+ år gamle og vokste opp i en tid da homofili var forbudt og straffbart. Samfunnet og loven var på deres side den gangen. Men da var folkene bak loven like trangsynte og uvitende som mange dessverre er i dag også. Men når lovverket endres, endre folkemeningen. Det var ikke stemmerett for kvinner før i tida heller.

Loven gjør det fullt lovlig å gifte seg med en av samme kjønn, til og med i kirka. Man kan få barn sammen med sin partner. Egentlig er det helt fantastisk og nesten ubegripelig når det bare for noen tiår siden var strengt forbudt å være homofil. Tidene forandrer seg. Samfunnet forandrer seg. Mennesker har endret seg, og endret oppfatninger om hva som er rett og galt, og hva som er normen og hva som er «normalt». Før 1972 kunne du havne i fengsel på grunn av din seksuelle orientering, i dag kan du på grunn av hat og diskriminering mot homofile, havne i samme celle.

Det er ikke ting som endrer seg, det er vi - folket, samfunnet - med holdningene og verdiene våre. Det er ikke Gud eller Allah (velg din religion) som endrer seg heller. Det er oss. Kunnskap. Anerkjennelse. Respekt. Oppvakthet. Forståelse. Kjærlighet. Likeverdighet. Medmenneskelighet.

INGENTING SKJER ved at folk som meg sitter passive og ser på at medmennesker går i kamp. Historien endrer seg gradvis når tøffe, høylytte og sterke mennesker løfter fram en sak som har blitt kjempet for i flere tiår, kun av én enkel grunn: retten til kjærlighet. Og ingen skal nektes kjærlighet, uansett hvem du er, hvem du forelsker deg i, eller hva samfunnet skulle mene. Det som er riktig for deg, kan ALDRI bli feil for noen andre.

Livet er urettferdig og så dør du. Nei. Livet er urettferdig, ja. Men så gjør du det du kan for å få livet ditt til å bli litt mindre urettferdig, samtidig som du kjemper en kamp for mange andre. Jeg er ganske sikker på at ingen vil leve lenge nok til å se at vi homofile kan vinne. Men vi kan likevel stå opp for vår sak mot diskriminering - og forsøke å gjøre verden litt mindre urettferdig for de som kommer etter oss. Det har tross alt så mange andre mennesker gjort før oss og for oss, at det skulle faen meg egentlig bare mangle.

JO ELDRE JEG BLIR, desto mer bevisst blir jeg på denne såkalte «saken». Det handler ikke lenger bare om meg og mitt liv. Det handler om oss. Vi som minoritet. Vi som et folkeslag i et folkeslag. Vi som hører hjemme her, men ikke der. Vi som føler at vi ikke kan svare en fremmed ærlig på et enkelt spørsmål om «livsstil». Vi som føler at vi ikke kan holde hender med vår kjære offentlig fordi noen mener at det er synd og skam. Vi som ikke tør å kysse kjæresten vår på gata i redsel for stygge blikk og kommentarer, eller verre: vold. Vi som frykter for våre liv.

«Er du homo, eller? Hahaha!»

«Det er for jævlig at man i lunchen på jobben ikke tør å fortelle om helgens opplevelser, fordi den ble tilbragt sammen med kjæresten, som er homofil», skriver Frode Aleksander Rismyhr.

Jeg har vært åpen siden tidlig 2000-tallet. Da falt jeg egentlig mer eller mindre ut av skapet og mange brikker falt på plass. Endelig ga det mening at jeg var som jeg var. Samtidig har jeg også følt meg særdeles privilegert. Rundt meg har familie og venner gitt støtte og oppmuntring hele veien. Aldri har jeg følt at det har vært noe galt med meg. Aldri har det føltes som om jeg har vært annerledes enn alle andre. Aldri har det vært et problem at jeg har jentekjæreste. Jeg har alltid følt meg helt vanlig, helt normal, slik som «alle» andre.

MEN UANSETT HVOR normal jeg enn måtte føle meg, vet jeg innerst inne at jeg ikke passer 100 prosent inn i den samfunnsskapte «normalen». Men la dette være tydelig: jeg er STOLT over min legning og står 100 prosent inne for hvem jeg er. Jeg skammer meg ikke, har aldri gjort det og kommer aldri til å gjøre det heller. Homofili er normalt og har alltid vært det. Det er historien som er og har vært avvikende, aldri oss.

Majoriteten av befolkningen er trolig enig med meg i mye av dette, for så langt har vi faktisk kommet i 2021 og det er helt fantastisk. Men vi slutter ikke å kjempe en kamp før en av partene kapitulerer helt eller dør. Såpass har historien lært oss. Så vi står nå imot den harde garde som med stålrustning og jerngrep kjemper for seg og sitt, som ikke rikker seg av flekken. Som bygger soldater av sine barn.

SELV KLARTE JEG ikke å ta på meg rustningen ordentlig, men jeg kan i det minste si til mine etterkommere at jeg prøvde. Nølende og tvilende. Med mitt blanke, lille sverd. Jeg svingte det hardt i motvind. Om jeg traff noen, vet jeg ikke. Jeg gjorde hvert fall mitt. Ikke som kriminell, men som lovlig skeiv og homoforkjemper med de forutsetningene jeg hadde for å gå i kamp mot den evige diskrimineringen.

LINN CHRISTINE NÆVDAL