«God Pride! Jeg håper du får puste rolig»

Det er juni. Juni er Pride-måneden. Den måneden i året da vi skeive, vi lhbt-personer, feirer oss selv. Den måneden da vi minnes Stonewall-opprøret og viser vår stolthet, vår pride, over å være de vi er. Den måneden i året da vi – iallefall på visse områder og måter – blir sett og anerkjent av resten av samfunnet.

Det er hyggelig. Det er fint å bli sett, på en positiv måte.

I Norge har Pride fått preg av å være en feiring av alle kampene som er vunnet. En feiring av hvor fint vi har det her i landet vårt. En feiring av det norske folks toleranse og åpenhet.

Tirsdag 1. juni gikk jeg en tur ut i nabolaget og hadde på meg en t-skjorte jeg kjøpte på Oslo Pride 2019. På t-skjorta står det “Stolt trans”, med ordet “Stolt” i regnbuens farger.

Jeg ble tatt på senga av hvor vondt det gjorde.

Det føltes som å bli sammenklemt eller bundet fast; som om noen satt oppå meg og holdt meg nede; som å vasse i sirup. Det var som om det ble tyngre å puste. Jeg kjente ryggen stivne. Jeg passet på å ha en rak holdning og et hardt blikk, slik at alle skulle se at jeg var en tøff kvinne som ikke kunne pilles på nesen. Jeg kikket ofte vekk når jeg gikk forbi andre folk på stiene på Vår Frelsers gravlund, slik at de skulle tro at jeg var opptatt med å lese på gravsteinene. Jeg så på personene jeg gikk forbi, vurderte dem.

«I WANT TO BREAK FREE»

«Jeg trenger å gjøre opprør mot den maskuline mannsrollen som skjermet meg i alle disse åra», skriver Paul Omar Lervåg.

“Er dét en trygg person å være i nærheten av?”

Ved en anledning småjogget jeg et par meter for å unngå å komme for nær en person jeg fikk en dårlig følelse av.

Midt på dagen, i stekende sommersol.

Spaserturen med t-skjorta tok meg tilbake til årene mine i utlandet, en tid da jeg ennå ikke kunne “passere” som ciskvinne, en tid da folk ofte lo av meg på gatehjørner eller kom med slengbemerkninger til meg på gata.

I dag kan jeg gå på gata uten at folk ser på meg to ganger. Jeg tror jeg vanligvis ser ut som en ganske ordinær kvinne. Men å velge å være frivillig synlig tok meg tilbake til en tid da jeg var ufrivillig synlig, og veldig sårbar.

Det er fint å bli sett, på en positiv måte. Det er ikke like fint å bli sett som noe mindreverdig eller skadelig eller feil.

Selvfølgelig er jeg stolt av å være trans. Trans er det jeg er. Å leve som trans – å oppleve verden fra et marginalisert perspektiv – har gjort meg til en sterkere og mer empatisk person, og har gitt meg innsikt og ferdigheter jeg ellers ikke ville ha hatt. Å faktisk klare å leve et godt liv som åpen transkvinne til tross for alle de store og små praktiske utfordringene det har ført ned seg, gir en mestringsglede som er vanskelig å beskrive. Jeg er også stolt over å tilhøre en minoritetsgruppe som har så mange fantastiske mennesker å bli inspirert av.

Jeg vet imidlertid så altfor godt at det fins mange der ute, i Norge og Oslo, som ser ned på meg fordi jeg er trans. Mange som med letthet ville fratatt meg muligheten til å leve et godt liv som meg selv, hvis de fikk muligheten til det. Mange som ville kalt meg “han” uten å nøle. Mange som potensielt kunne ledd eller kommentert eller stoppet meg på gata for å si sin mening om meg eller stille intime spørsmål, akkurat som jeg har opplevd mange ganger i utenlandske byer. Kanskje folk som ville kjeftet på meg for å gå imot Guds vilje, eller for å appropriere cisfolks homokamp (til tross for at transfolk har hatt en sentral plass i den skeive bevegelsen siden starten), eller for å være en potensiell overgriper (for noen mener jo at det er det vi transkvinner i bunn og grunn er). Og ja, det fins folk, også her i Norge, som ville utsatt meg for fysisk vold om de hadde visst at jeg var trans.

Heldigvis skjedde ingen av disse tingene med meg på spaserturen min. Men tanken er der alltid. Når jeg velger å gjøre meg synlig, og er alene blant fremmede folk, kjenner jeg meg alltid litt sammenklemt og stiv; det kjennes alltid litt tyngre å puste. Jeg er alltid litt redd.

Derfor er Pride viktig. Ikke bare som en feiring, men som en fortsatt kamp for en bedre verden, en verden der vi mennesker blir akseptert og satt pris på som de vi er og det vi er. En verden der ingen trenger å kjenne det sånn som jeg gjorde tirsdag 1. juni.

God Pride! Jeg håper du får puste rolig.

Miriam Aurora Hammeren Pedersen
sosialantropolog, skribent og åpen lesbisk transkvinne