Kan man være glad for å være trans? Kan man sette pris på å ha opplevd kjønnsinkongruens? Det høres rart ut å si. Bare tanken føles nærmest som et tabu, noe forbudt. Det er jo opplest og vedtatt at det å være trans per definisjon er en lidelseshistorie.

I dag vil jeg tilstå noe for dere:

Jo mer tid som går, jo mer føler jeg glede og takknemlighet over å være trans.

Kanskje ikke like mye på alle måter, og kanskje ikke like mye hver dag. Men jeg innser mer og mer at jeg ikke ville vært den personen jeg er i dag, og som jeg er blitt glad i, dersom jeg ikke var trans.

Jeg tenker tilbake på livet mitt før jeg forstod at jeg var kvinne, og før jeg kom ut, og ser et liv i gråtoner, et menneske som levde halvt, med sitt innerste selv begravd dypt under jorden.

I dag har jeg kontakt med kjernen av meg selv, og lever et liv i tråd med den personen jeg alltid egentlig var. Følelsen det gir er ubetalelig, til tross for hver snublestein som legges i veien for meg av samfunnet.

Hvorfor er jeg glad for å være trans?

Fordi det er en oppdagelsesreise som aldri tar slutt, med nye overraskelser bak hver sving. Livet som trans kan være utfordrende, men det er aldri kjedelig.

Hvorfor er jeg glad for å være trans?

Fordi jeg har lært mer enn jeg trodde var mulig, og fått en dyp forståelse av dynamikker knyttet til samfunnsnormer og annerledeshet. Vi transfolk ser ting andre er blinde for, nettopp fordi vi bryter med grunnleggende antagelser hos flertallet av befolkningen. Vi transfolk har, i kraft av å være trans, en innsikt i selve menneskelivet som er sjelden blant folk som ikke selv lever med en normbrytende identitet.

Hvorfor er jeg glad for å være trans?

Fordi for hver dag som går, hver uke, hver måned, hvert år, blir jeg mer og mer meg selv. Ser ut som meg selv, blir bedre kjent med min egen personlighet, finner tilbake til den indre styrken jeg alltid hadde, men som lenge lå skjult bak en falsk fasade. Det er en følelse som er få forunt, med unntak av skeive folk, og særlig oss transfolk.

Å være trans er definitivt en marginalisert tilværelse som gir ekstra utfordringer på mange områder av livet. Men samtidig er det også, på en merkelig måte, en gave. Vi har et perspektiv som få andre noensinne vil kunne ha tilgang til. Vi har sett noe de andre ikke har sett, vært steder de aldri kan komme, opplevd sider ved livet som er utenfor de aller fleste menneskers erfaringshorisont.

Her har vi noe å bidra med. Her har vi noe å gi andre mennesker.

– Denne går til deg som aller helst bare vil leve et helt vanlig liv, i fred, som deg selv

«Jeg ser deg. Og jeg står sammen med deg» skriver sosialantropolog, skribent og åpen lesbisk transkvinne, Miriam Aurora Hammeren Pedersen.

Vi hører alltid at vi er mindre. Dårligere. Hemmet av ulemper. Folk som skal synes synd på. Det er akseptert å si at man har det bra og lever godt til tross for at man er trans, men hvor ofte hører man noen fortelle verden at de er lykkelige fordi de er trans?

Kanskje det er på tide at vi i større grad anerkjenner de tingene vi har, de tingene vi er, som er vakre og verdifulle fordi vi er nettopp det vi er.

La oss sette pris på de sidene av å være trans som gjør oss unike i vår styrke og visdom. De delene av livet som trans som ingen andre kjenner til, fordi de ikke har opplevd dem – men som vi kjenner godt.

Vi har noe som er verdt å ha, og verdt å glede seg over.

La oss være stolte av det. På ordentlig.

Miriam Aurora Hammeren Pedersen, sosialantropolog, skribent og åpen lesbisk transkvinne