Meninger
«Hvis legning var et valg»
«Hvis jeg kunne velge, så hadde jeg valgt å være heterofil», skriver Linn Christine Nævdal, sykepleier ved UNN Narvik.
Jeg hadde funnet meg en god mann som kunne gitt meg et par snille unger og vi hadde kanskje hatt en fancy familiebil og hytte på fjellet. Hvis jeg kunne valgt det standardiserte A4-livet hadde jeg gjort det.
Hvorfor?
For det første hadde jeg sluppet å være redd for å bli drept hvis jeg kysset kjæresten min på åpen gate i Oslo og mange andre steder. Jeg hadde sluppet at folk stirrer når jeg går hånd i hånd med dama mi ute i det offentlige. Hets og trakassering, mobbing og trusler hadde jeg ikke behøvd å TENKE på engang. Bare en galning hadde valgt å være homofil når de kjente til alle disse konsekvensene.
Slått ned
Tilbake i 2008 ble jeg uprovosert slått ned inne på Narvesen ved Holbergs plass i Oslo fordi jeg holdt bestevenninna mi i hånda. Vi var på vei hjem etter en bytur og skulle bare ha litt nattmat. Han var pakistaner og stakk fra stedet. Han slo ut tennene mine. Det ble politianmeldt og til tross for overvåkingsbilder som viste ugjerningen, ble saken henlagt. Jeg holdt venninna mi i hånda bare.
Jeg sliter fremdeles med skader på tennene etter denne hendelsen, men det er skadene på sjelen som er verst. Dette er mange år siden og jeg er mer redd i dag for å gå hånd i hånd med kjæresten min inn i en butikk enn jeg var den gangen.
Mennesker blir systematisk og målrettet forsøkt drept på grunn av legningen sin. Helst i store grupper, slik som vi så i fjor under terroren i Oslo da to personer tragisk mistet livet. Fordi de hang på en kjent homofil pub.
Det eneste valget man har som homofil er å fortrenge det, gjemme seg og skjule sin legning. Man velger å bli i skapet og leve et liv i trygghet for omverden, men i strid med sin egen identitet. Dette kan føre til skam, psykisk uhelse og i verste fall selvmord. Den falske tilværelsen blir for tung for noen å håndtere.
Synd og skam
Hvis jeg får barn en gang håper jeg for deres skyld de blir født heterofile. Jeg ønsker ikke at de skal vokse opp i en verden der frykten for å være den man er blir sett på som synd og skam. Der mobbing og trakassering kan forfølge dem gjennom livet og hypotetisk sett ta livet av dem til slutt. Hvem vil vel ønske det for sine egne barn?
Men det er ikke et valg. Det er ikke et valg du som forelder kan ta for dine barn heller. De må finne ut hvem de er på egen hånd. Jeg kan love deg at uansett hvor hardt du forsøker å skjerme barnet ditt for det du kaller Pride-ideologi (som for øvrig er feil og totalt misvisende) ikke har et snev av påvirkningskraft. Hvis barnet ditt er homofil, er det ingenting du kan gjøre med det. Hvis barnet ditt ikke er homofil, kan de heller ikke bli det av å delta i pride-tog. Det er ikke et konverteringstiltak. Du kan ikke konvertere legning eller identitet. Det er som et fingeravtrykk, unikt for deg. Det er rart at jeg må forklare dette til voksne mennesker. Som om de er fullstendig og totalt tilbakestående. Hvor vanskelig kan det være å forstå?
Har ikke et valg
Selv om jeg kan forstå at du ikke ønsker at barnet ditt skal være annet enn heterofil, bidrar det å konsekvent nekte barnet ditt å delta i markeringer av kjærlighet og mangfold, slik som Pride er og står for, til ytterligere eskalering av det som er en del av hovedproblemene i samfunnet vårt; fremmedgjøring og homofobi. Som igjen fører til… Ja, du vet, alt det nevnte i teksten over. Det er en gigantisk ond sirkel.
Jeg sier det igjen, jeg hadde valgt et heterofilt liv hvis jeg hadde valget!
MEN DET HAR JEG IKKE!
