Dette innlegget ble først publisert i VG. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å sende et innlegg, kan du sende det hit.

Synes du at den paraden blir litt voldsom? At det ikke kan være nødvendig med så mye glitter? Og går det ikke egentlig over stokk og stein med alle de regnbueflaggene overalt?

Husk da at du ikke MÅ gå på festen, selv om du er invitert. 

For alle er invitert.

Det er det som er så vakkert med pride.

Og jeg tror det er derfor feiringen har blitt allemannseie. 

Alle som har lyst kan være med. 

Alle de som vanligvis er i mindretall, og som kan føle seg utenfor, løfter vi. 

Regnbuen har blitt et symbol som rommer alle. 

Vi feirer og markerer samhold og solidaritet.

Regnbueflaggene vaier på skoler, næringsbygg og rådhus over det ganske land. 

Og noen synes det blir for mye. 

Men jeg vil takke den skeive bevegelsen og pridemarkeringene for å ha bidratt til å endre Norge. 

Vi har som samfunn beveget oss i en mer inkluderende retning.

Enkelte samfunnsområder har tatt sjumilssteg. Som idretten for eksempel.

Der har det mange steder vært vanskelig å stå fram som skeiv. Men se nå! 

Da Ålesund valgte å forby prideflagget på byens skoler, var ÅFK raskt ute med å heise sitt prideflagg.

Da en fotballsupporter i Kristiansund ropte homofobiske skjellsord, reagerte Bodø-Glimtspillerne umiddelbart og svarte tilbake.

I Vålerenga har de egne supporterskjerf i regnbuefarger.

Og ishockyen hadde i vinter sin helt egen prideuke!

Alle klubbene får kurs i kjønns- og seksualitetsmangfold, identitet og inkluderingstiltak. I ishockeyen!

Vi har beveget oss.

Alt er ikke løst. Alt er ikke rosenrødt. 

Pluss

Kulturministeren så en enhjørning og kom på Barrikaden

Slik var det da Sørlandets første skeive utested åpnet dørene. – Skeive er ikke redde for å juble, skrike og virkelig kose seg, sier dragqueen Las'Anja Arancini

Men jeg tror at det for mange har blitt lettere enn før å være skeiv. 

Og pride har betydd mye for akkurat det.

Du trenger ikke være enig.

Men vi er veldig mange som elsker regnbueflagget.

Som blir rørt av den rause og inkluderende feiringen. 

Mange som tenker at sånn skulle det vært hele tiden. 

At alle alltid skulle fått være med i felleskapene.

At vi ser på forskjellene våre som en stor rikdom.

At vi ser forbi og tilgir hverandres svakheter.

Det føles som om mange av oss blir litt klokere og snillere under pride. 

Så til mitt innledende spørsmål. Blir det litt for mye pride?

Du har kanskje allerede gjettet at det blir et rungende nei fra meg. 

Hvis din konklusjon fortsatt er ja, så er det helt greit. 

Ny invitasjon til å feire mangfoldet kommer allerede neste år.