Skeive skogfinner: Ulos kaapista!

Jeg er trans og lesbisk, og ender derfor ofte opp med å snakke og skrive om skeiv tematikk. Men vi skeive er mer enn bare skeive. For meg er etnisk identitet også en svært viktig del av den jeg er. Jeg anser meg som norsk, romani og skogfinsk, og alle disse tre identitetene er viktige for meg på ulike måter og av ulike grunner.

Romer og romanifolk har vært et fokusområde for meg det siste året, og jeg har vært så heldig at jeg har fått bruke litt av arbeidstiden min på å jobbe med romske spørsmål fra et skeivt perspektiv. Skeive romer og romanifolk er i ferd med å bli mer og mer synlige i europeisk sammenheng, og temaet har så smått begynt å tiltrekke seg oppmerksomhet også i Norge. Dette er godt og viktig.

I skogfinsk sammenheng snakkes det i midlertid svært sjelden om skeivhet. Jeg skal naturligvis ikke påstå at jeg har full oversikt over alt som skjer i det skogfinske miljøet, men jeg kjenner ikke til at det har blitt jobbet direkte med skeivhet blant skogfinner, og jeg har aldri sett et essay, et blogginnlegg eller en kronikk med skeive skogfinner som eksplisitt tema. I denne artikkelen vil jeg gjøre et lite forsøk på å bøte på dette, og løfte frem skeive skogfinner. For vi finnes!

En skogfinsk renessanse

Hvem er vi? Skogfinnene – metsäsuomalaiset på finsk – stammer fra innvandrere fra det østlige Finland som fra 1500- og 1600-tallet bosatte seg i Sverige og Norge, spesielt i grensetraktene mellom Värmland og det gamle Hedmark fylke. Skogfinnenes røtter ligger i regionene Häme (Tavastland), Karjala (Karelen, et kulturområde som i flere hundre år har vært delt mellom Finland og Russland), og – mest av alt – Savo (Savolax). Vi har juridisk status som en av Norges fem nasjonale minoriteter, sammen med kvener, jøder, romer og romanifolk/tatere. Finnskogen i Hedmark er skogfinnenes kjerneområde i Norge, men det skogfinske bosettingsområdet dekker faktisk store deler av Østlandet, inkludert deler av Oslo kommune. Går man på tur i Nordmarka, går man bokstavelig talt i skogfinnenes fotspor.

Det bor anslagsvis en halv million mennesker av skogfinsk slekt i Norge, kanskje opp mot 600.000 (inkludert mange som ikke er klar over at de har skogfinsk opphav), og det sier seg selv at en ikke ubetydelig andel av oss er skeive på en eller annen måte. SSB anslår at syv prosent av den norske befolkningen er skeive. Hvis dette kan overføres til skogfinske forhold, betyr det at det finnes noe sånt som 42.000 skeive skogfinner i Norge – et solid antall.

På mange måter føles det som om vi lever midt i en aldri så liten skogfinsk renessanse. Flere og flere skogfinner søker tilbake til sitt skogfinske opphav og tar tilbake sin identitet. Flere og flere yngre folk engasjerer seg i skogfinske saker. Mangfoldet av skogfinske organisasjoner vokser, og skogfinsk tematikk har blitt satt på den politiske dagsordenen gjennom arbeidet til aksjonsgruppa «Skogfinsk museumsbygg NÅ!», som jeg selv var del av i perioden rundt 2016-2017. Marte Hallems dokumentarfilm Fremmed blod fra 2021 har bidratt til å øke kunnskapen om skogfinsk historie og kultur både i storsamfunnet og blant skogfinner selv. Det har også aktivister og skribenter som Johanna Lumi Breivang (@mehtasuomi på Instagram), Lina S. Sjølie og Per Ivar Käiväräinen Nerby. Sistnevnte har blant annet markert seg som en forkjemper for skogfinners rett til å ta tilbake sine gamle finske slektsnavn, som gikk gradvis ut av bruk på grunn av fornorskningsprosessene vi som folk er blitt utsatt for.

Skogfinsk identitet er kanskje ikke blitt helt mainstream riktig ennå, men det skogfinske er definitivt blitt mer synlig tilstedeværende i det norske samfunnet i dag enn det var da jeg selv var tenåring. Aldri har vel tiden vært mer moden for å løfte frem skogfinsk skeivhet.

Inspirasjoner og fremtidsdrømmer

Jeg synes at vi skogfinner kan og bør la oss inspirere av det beundringsverdige skeive samlings- og synlighetsarbeidet som gjøres i samiske miljøer, og ikke minst hos kvenene, som mange skogfinner anser som et søsterfolk. En egen organisasjon for skeive samer, Garmeres, ble startet opp i 2019, og den kvenske ungdomsorganisasjonen Kvääninuoret har også satt fokus på skeiv tematikk i senere tid. Hvis samene og kvenene får det til, så kan vi det også.

Ett sted å begynne er gjennom symboler. I år skal skogfinnene endelig få sitt eget flagg, et felles flagg for hele folket, noe vi hittil ikke har hatt. Fem skogfinske organisasjoner lyste ut en designkonkurranse i januar, med forslagsfrist 15. mars, og vinneren av konkurransen skal avdukes nå i sommer. Vi er naturligvis mange som er nysgjerrige på hvilket forslag som går av med seieren, men jeg er i tillegg nysgjerrig på hvordan man best vil kunne utforme en pride-versjon av det skogfinske flagget. Både samer, kvener, romer og romanifolk har allerede sine egne prideflagg. Et tilsvarende prideflagg for skogfinner vil kunne ha stor verdi som samlende symbol. Det vil bidra både til å synliggjøre skeivhet i det større skogfinske miljøet, og til å synliggjøre skogfinnene som en naturlig del av det større skeive miljøet.

Neste steg vil være å skape settinger og rom hvor det skogfinske prideflagget kan få en naturlig hedersplass. En skeiv programpost på Finnskogdagene, kanskje? En skogfinsk stand i Pride Park i Spikersuppa i Oslo? Kanskje ungdomsgruppa i Skogfinneforeningen kan arrangere skeive møter eller treff, enten alene eller i samarbeid med organisasjoner som Skeiv Ungdom eller FRI? Bare fantasien setter grenser. En egen organisasjon for skeive skogfinner er nok en fjern drøm – men det er lov å drømme.

Hva vi oppnår er helt avhengig av vår egen innsats. Det viktigste er uansett å være bevisste på hvem vi er som skeive skogfinner, og å gjøre oss selv synlige slik at verden rundt oss vet at vi eksisterer.

La oss komme ut av skapet – ulos kaapista – som skeive skogfinner!