– Å være transkvinne innebærer en daglig kamp mot hårveksten i ansiktet og på kroppen

Å være transkvinne innebærer en daglig kamp mot hårveksten i ansiktet og på kroppen: Eksfoliering, så barbering i fire retninger - ofte to ganger daglig. Deretter aftershave, fuktighetskrem, primer, fargekorrektur, concealer, foundation og pudder. Alt tar tid og koster penger. Konsekvensene er inngrodde hår, barberkutt, røde nupper, acne, sviende og kløende utslett. Jeg har prøvd epilator og voksing, som er forferdelig smertefullt og etterlater huden med mange røde nupper som varer i ukesvis og får det til å se ut som jeg har røde hunder. Jeg prøver hårfjerningskremer, som enten ikke funker eller gir smertefulle kjemiske brannsår.

Jeg bruker nesten like mange timer i uken som en deltidsjobb på den uønskede hårveksten. Etter hver hårfjerningsseanse tar det likevel ikke mer enn en halv dag før det kommer tilbake. Som Sisyfos som dytter steinen opp fjellet. Håret er som tusenvis av nåler som stikker ut for å minne meg på at kroppen min er feil.

Tilgang til hårfjerning er essensielt

Ansiktshår er en av de trekkene som bidrar aller mest til at vi raskt leses som trans når vi trer ut i det offentlige rom. Det inviterer til blikk, hån, trakassering og, i de verste tilfellene, vold. Tilgang til hårfjerning er essensielt, ikke bare for at vi skal føle oss hjemme i egen kropp, men også for å være trygg når vi deltar i samfunnet. WPATH (World Professional Association for Transgender Health) bekreftet i 2008 og på ny i 2016 at hårfjerning med laser eller elektrolyse er "medisinsk nødvendig" for transkvinner.

De tre formene for hårfjerning vi har i dag er laser, IPL og elektrolyse. Laser er tilgjengelig hos flere offentlige og private hudklinikker og fjerner hår ved at laserens lys reagerer med de mørke pigmentene i hårene og dreper hårsekkene. IPL (intenst pulserende lys) bruker samme prinsipp som laser, men regnes ikke for å være permanent og er mye mindre effektivt. Elektrolyse fungerer ved at en elektrode festes på individuelle hårstrå og dreper hårsekken med elektrisk strøm. Dette er den mest effektive formen for hårfjerning, men er tidkrevende og er bare tilgjengelig hos private aktører i Norge.

Kronerulling for transbehandling. – Mange har stor økonomisk gjeld

Stadig flere transpersoner tyr til kronerulling for å få tilgang til kjønnsbekreftende behandling. – Helsetilbudet til personer med kjønnsinkongruens har i lang tid vært mangelfullt, innrømmer helse- og omsorgsminister Ingvild Kjerkol til Blikk.

Likestillingsaspektet er sentralt

I Helsedirektoratets retningslinjer skriver de at pasienter med behov for kjønnsbekreftende tiltak bør få tilgang til behandling i sin region. De sier:

"[...]De regionale helseforetakene tilbyr selv, eller dekker utgifter hos private til hårreduserende behandling med laser eller elektrolyse [på ansikt/overkropp] for de pasientene som har behov for dette."

Det har lenge vært et problem at Helse Vest RHF og Helse Nord RHF har nektet å tilby adekvat hårfjerningsbehandling til transkvinner. Nå følger de andre helseregionene etter. På interregionalt fagdirektørmøte ble det blant annet vist til dette:

"Likestillingsaspektet er sentralt. Det fremstår problematisk å skulle tilby personer som har gjennomgått kjønnsskifte fra mann til kvinne [...] behandling utover det som tilbys kvinner [...]. Pasienter med kjønnsinkongruens som skal ha hårreduserende behandling, behandles etter samme prinsipper som kvinner med polycystiskovarialsyndrom (PCOS) og andre hormonsykdommer."

Et verdig helsetilbud for alle!

I stedet for å forbedre helsetjenestene til kvinner med hormonsykdommer velger de heller å frata transkvinners tilbud - i likestillingens navn! Det er helt innlysende at dette ikke handler om likestilling, men at fagdirektørene i helseforetakene ikke bryr seg om transkvinners helse og ønsker å spare penger. De er fire cismenn som har bestemt at et livsviktig behandlingstilbud for en sårbar minoritet skal fjernes. De er tilsynelatende uten kompetanse på verken kjønnsinkongruens eller kvinners hormonsykdommer, og tar beslutninger for transpersoner uten innspill fra pasientorganisasjoner eller andre profesjonelle interesseorganisasjoner. Denne avgjørelsen strider mot anbefalingene til Helsedirektoratet, WPATH, Verdens Helseorganisasjon, PKI (Pasientorganisasjonen for Kjønnsinkongruens), HBRS (Harry-Benjamin Ressurssenter), et samlet internasjonalt fagmiljø og pasientenes egne ønsker og behov.

Det er også motbydelig hvordan de setter to sårbare pasientgrupper mot hverandre på denne måten. Hvordan hjelper det en kvinne med PCOS at en transkvinne nektes nødvendig behandling? Her håper jeg pasientorganisasjonene for både kjønnsinkongruens og for kvinner med hormonsykdommer i solidaritet med hverandre krever et verdig helsetilbud for alle!

Nå skal vi kun tilbys maks syv behandlinger med laser/IPL. Det er vanlig å trenge 10-12 behandlinger med laser for et varig resultat, og de fleste trenger oppfølging med elektrolyse for hår som er resistent mot laserbehandling. Vi skal ikke lengre få behandling på kroppen, men bare på ansikt/hals. De argumenter at resten av kroppen kan lett dekkes med bekledning. Hvis man er transkvinne er det vel ikke nødvendig å kunne bruke t-skjorte og shorts på varme sommerdager, å bade, drive idrett eller gjøre noe annet hvor man viser mer hud enn fjeset.

Norge er desidert dårligere enn Sverige

De har også sluttet å dekke utgifter for elektrolyse - den eneste formen for hårfjerning som anses å være permanent ifølge det amerikanske helsedepartementet. IPL er svært ineffektivt - det er en grunn til at WPATH og Helsedirektoratet kun anbefaler laser og elektrolyse. Laser og IPL kan dessuten bare brukes på personer med lys hud og mørke hår. Dette fører altså til et nytt likestillingsproblem: Mennesker med mørk hud og/eller lyse/røde/grå hår (enten de er trans, eller cis med hormonsykdom) trenger elektrolyse og blir stående uten noen som helst reelt tilbud for hårfjerning. Hvordan kan dette fremstå som noe annet enn rase-og aldersdiskriminerende?

Det er på tide at Helse-og Omsorgsdepartementet setter foten ned og pålegger helseforetakene å følge Helsedirektoratets anbefalinger. Helseminister Ingvild Kjerkol uttalte nylig til Blikk at "helsetilbudet til personer med kjønnsinkongruens har i lang tid vært mangelfullt." Nå har det blitt enda mer mangelfullt. Tilgang til helsetjenester er helt nødvendig for å kunne leve et verdig liv som trans. Barrierer og manglende helsetilbud fører til at flere transpersoner blir værende i skapet, svekket mental helse og livskvalitet, samt økt risiko for selvskading og selvmord. Det norske modellen for behandling av kjønnsinkongruens er ganske lik den svenske, og i en nylig undersøkelse utført av TGEU (Transgender Europe) om kvalitet og tilgang til kjønnsbekreftende behandling i EU-land havnet Sverige nær bunnen. Nå kan vi si uten tvil at Norge er desidert dårligere enn Sverige, det betyr at vi er et av de verste landene i Europa for transpersoners liv og helse.

Dette er rett og slett skandaløst, og fagdirektørene i helseforetakene bør skamme seg:

Fagdirektør i Helse Sør-Øst, Ulrich Spreng, fy skam deg!

Fagdirektør i Helse Midt-Norge, Björn Gustavsson, fy skam deg!

Fagdirektør i Helse Nord, Geir Tollåli, fy skam deg!

Fagdirektør i Helse Vest, Bjørn Egil Vikse, fy skam deg!