Første skoledag er nervøs for de fleste. Noen ganger er foreldrene mer nervøse enn sine barn.

Vår sønn løper av gårde mot lekene, tilsynelatende trygg og forventningsfull. Snart er leken i full gang.

Min kone og jeg tar en runde i korridoren. Ser oss om etter toalettene. En lærer peker oss i riktig retning. 

Vi møtes av to toaletter. De har hver sine skilt på døren. Det er et rosa og et lyseblått toalett-skilt. Jeg ser på dem, litt forvirret.

Dette med å gjøre forskjell på barn og barn, det er vi ikke vant til. I barnehagen tisser alle barna på samme toalett.

Toalettskiltene fører til to samtaler. Den første samtalen har jeg med min kone.

–Er dette åttitallet eller, sier jeg surt.

– Hvorfor er det to separate toaletter? Presse dem inn i rosa og blått, jenter og gutter, før det trengs? Snakk om å styrke stereotypier.

Min kone nikker.

Jeg tar det som en godkjennenning til å fortsette min forelesning om alt hun allerede kjenner til og er enig i. På en eller annen måte er gjentakelsen av informasjon beroligende.

– Hvor skal de som er født intersex gå? Og ikke-binære barn, da?

Mer søl

Den andre samtalen har jeg med en lærer. Selv om hun ikke har personlig ansvar for skiltene, er det viktig for meg å snakke med noen der og da.

– Hvorfor har dere forskjellige toaletter til gutter og jenter? Hvordan har dere tenkt? sier jeg med påtvunget nysgjerrighet.

– Ja, guttene er jo mer rotete av seg, det blir mer søl, er læreren rask til å svare.

– Med bæsj? sier jeg undrende.

– Nei, nei. At de står og tisser, svarer hun.

– Jaha. Sier jeg. Jeg visste ikke at de får stå opp. I vår sønns barnehage satt alle ned og tisset. Av hygieniske grunner, tror jeg. Det blir jo en slik spredning av bakterier og virus ellers. Fallhøyden på urinen blir så høy. Det spruter selv om man treffer rett.

– Jo visst. Det finnes nok noen gutter som sitter ned, medgir læreren. Men flere har lært seg å stå.

– Ja. Det visste jeg ikke, sier jeg ærlig, og fortsetter: «Det hadde vært fint om alle satt. Det er jo bra for voksne menn, også. Det er bedre for prostata. Bare fordeler med å sitte.»

– Deres gutt kan jo velge det andre toalettet om han vil, sier læreren.

– Han vil nok ha det renere toalettet, sier jeg.

Ganske riktig. Straks etterpå blir vår sønn tissetrengt. Guttenes toalett lukter forferdelig av skarp urinduft. Gulvet ser klissete ut. Dessuten er toalettet fullt av noe som ser ut som sand og grus.

– Æsj, sier min sønn. Det lukter.

– Kom, toalettet ved siden av er renere, sier jeg.

Når vi kommer ut derfra kommer en gjeng eldre skolegutter forbi. Læreren er ikke i nærheten.

 – Det der er jentetoalettet, sier en av dem.

 – Nei, sier jeg. Dette er det rene toalettet.

Er det kvinnene, eller ideen om kvinnen, som beskyttes?

Oppdelingen mellom jenter og gutter risikerer ikke bare å redusere valgmulighetene for barn. Den leder til normer som ekskluderer voksne.

Et aktuelt eksempel på slik ekskludering er anklagene mot bokseren Imane Khelif i OL: 

En mann som slår en annen mann hardere enn han noensinne har blitt slått, anses som en vinner. Men Khelif oppnår ikke legendestatus som kvinne. Tvert imot.

Det som skjer i dag, er ofte en konsekvens av vår historie. Så la oss begynne der, med olympiske lekers bakgrunn.

De olympiske leker har ikke alltid hatt separate grener for menn og kvinner.

Oppdelingen mellom kvinner og menn har heller ikke nødvendigvis kommet ut fra ønske om å «beskytte kvinnene fra å bli skadet av de sterke mennene».

I 1992 vant Zhang Shan gull i olympisk skyting. Hun konkurrerte mot menn og slo dem alle. Ved de neste olympiske leker i 1996, ble kvinner utestengt fra olympisk skyting.

I 2000 fikk kvinner igjen lov til å konkurrere i olympisk skyting, men adskilt fra mennenes konkurranse. Hvorfor?

Kanskje handler det om mannens idé om hva kvinner skal være. Særlig når det viser seg at den konkurrerende kvinnen vinner over mennene.

Kanskje var det slik at mennene rett og slett ikke kunne håndtere at en kvinne var bedre enn dem.

En annen måte å skyve bort den ære som Zhang Shan hadde gjort seg fortjent til, kunne vært å kalle henne for, nettopp, en mann.

Ved å beskrive den sterke kvinnen som en mann, blir hun plutselig skurken i dramaet snarere enn vinneren. At det er nettopp kvinneligheten til Shan som gjør henne til vinner, blir dermed utenkelig.

Madge Cave Syers er et annet eksempel på en olympisk mester som har slått mennene.

 Hun var den første kvinnen noensinne til å konkurrere på høyeste nivå i internasjonalt kunstløp.

1902 oppdaget hun nemlig at konkurransen ikke spesifiserte kjønn på deltakerne. Hun kom på andreplass.

Dette var en prestasjon som fikk funksjonærene til å forby kvinnelige deltakere, tilsynelatende fordi deres «lange skjørt gjorde det vanskelig for dommerne å se føttene deres».

Men Syers ga ikke opp, og hun skapte en ny motetrend da hun begynte å bruke skjørt som rakk til midt på leggen.

En ny konkurranse, Mesterskapet i Storbritannia, dukket opp i 1903 og var åpen for både menn og kvinner. Både Syers og hennes ektemann deltok, og de kom på henholdsvis første og andre plass; hun vant konkurransen igjen i 1904. 

Et siste eksempel verdt å nevne er at kvinner, gjennomsnittlig, er raskere enn menn på ultradistanse. Altså langdistanseløp lengre enn maraton.

Konkurransens utforming og krav skaper således vinneren.

Kvinnelighetens paradoks

Det som hevdes å beskytte kvinnelige idrettsutøvere, kan paradoksalt nok bli det som i praksis hindrer en idrettskropp fra å oppnå sitt fulle fysiske potensial.

Kvinner anses som skjøre i en rekke idretter (to eksempler er baseball og ishockey) hvor de ironisk nok skal konkurrere om det motsatte av skjørhet.

Det er dermed nærliggende å synes synd på Carini når hun går gråtende ut av en kamp fordi hun har blitt slått for hardt. Det ville vært utenkelig at manneboksing vekker de samme følelsene hos publikum.

Idrettsskader er en kjent risiko i alle sporter, særlig de som utøves på høyt nivå.

Kvinneboksing er dessuten en ung sport. Jo yngre en sport er, jo lavere er nivået og jo større forskjell er det på utøverne, da sporten ikke har fått tid til å utvikle og finslipe seg.

De olympiske lekenes ekskludering gjennom historien og i nåtiden etterlater meg med et spørsmål: 

Hvor mye idrettsutøver kan en kvinne egentlig være, før hun anklages for å ikke være det?

Sexisme og rasisme

Studier viser at visse typer trening, som styrketrening og høyintensitets intervalltrening, kan øke testosteronnivået. Noen risikerer at nivået blir for høyt til å få konkurrere som kvinne.

Med andre ord: Tren og bli sterk. Men ikke bli for sterk. Da er du ikke kvinne lenger.

Både den indiske sprinteren Dutee Chand og den sørafrikanske løperen Caster Semenya har blitt nektet å konkurrere på grunn av deres naturlige testosteronnivå.

Dette anses altså ikke som en genetisk gave for kvinnelige idrettsutøvere. Men en basketballspillers høyde eller en svømmer med lange armer fører ikke til diskvalifisering. Det møtes med beundring.

Her, likt samfunnet ellers, rammes melanin-rike kvinner hardest.

Kriteriene blir plutselig enda snevrere. Den olympiske lekers ekskludering trenger ikke bare kritiseres på grunn av sexisme, men også rasisme.

Definisjonen av kvinnelighet er ofte avhengig av vestlige forestillinger om hvit femininitet eller standarder for hvit skjønnhet.

Hvis en kvinnelig idrettsutøver ikke passer inn i disse hvite, vestlige standardene, blir de utsatt for disse spørsmålene og disse anklagene.

Internett er fullt av konspirasjonsteorier og feilinformasjon om at tennisstjernen Serena Williams ble født som en mann. 

I 2017 skrev Williams et  åpent brev til sin mor, der hun takket henne for å være et forbilde i møte med mennesker som var «for ignorante til å forstå kraften til en svart kvinne».

Basketballstjernen Brittney Griner har også blitt utsatt for lignende falske anklager som har røtter i historisk rasisme: Oppfattet som ikke feminin nok, for muskuløs, skremmende eller maskulin.

Kvinnelige melaninrike idrettsutøvere har historisk sett møtt uforholdsmessig mye gransking og diskriminering,Dette gjelder både kjønnstesting og falske anklager om at de er menn eller transpersoner.

Rasisme, transfobi og intersex-fobi er bunner på mange måter i den samme hatretorikken.

Dette knytter seg til en mye lengre historie om at rase er kjønnsmessig kodet, der svarte kvinner blir ansett som mer maskuline sammenlignet med hvite kvinner.

Sport er svært euro-sentrisk, så tilnærmingen er ikke global.

Internasjonale idrettsforbund fremmer ikke forståelse for mangfold i kjønn og kjønnsidentitet.

Ifølge IOC selv har ikke-diskriminering vært en kjerneverdi i de olympiske leker siden opprettelsen av Den internasjonale olympiske komité.

IOC-charteret forbyr ettertrykkelig «enhver form for diskriminering».

Men de olympiske leker vil ikke være virkelig fri for diskriminering før IOC anerkjenner og tar avstand fra de nevnte undertrykkende rasistiske og sexistiske strukturene.

Leggetid

Det har blitt leggetid etter en lang dag for mine barn på skole og barnehage. Jeg leser godnattsaga. Jeg legger hånden på magen min. Det sparker der inne; et nytt søsken er ventet før vinteren.

– Det kan være en lillesøster, sier min fireåring. Eller en lillebror. 

– Ja… eller kanskje er det begge! svarer femåringen. 

Dette er noe jeg ikke har snakket med barna mine om. Tanken er helt og holdent hans egen. Jeg smiler.

– Ja, du har rett. Det er sjeldnere, men det kan skje. At det er en baby som ikke er jente eller gutt. 

– Ja! En gutte-jente! Eller en jente-gutt! sier min fireåring glad.

Deretter peker hun på barneboken jeg holder i hånden.

–Les! oppfordrer hun bestemt.

Jeg leser. Mine barn har allerede glemt tanken på sitt lille søsken og dets kjønn. Jeg fortsetter å lese, mens jeg tenker at voksne er så merkelige: De skal komplisere ting.