Jeg har kommet fram til at jeg ikke er interessert i monogami lenger. Fint for dem som liker sånt, men det er uaktuelt for meg personlig.

Jeg pleide å tenke at jeg måtte finne en livspartner og holde meg til den partneren. Det kan sikkert ha sammenheng med oppveksten min, som har satt mentale sperrer på meg.

Etter å ha undersøkt mine egne emosjonelle behov, har jeg innsett at jaget mot monogami har handlet mer om andres forventninger enn det har handlet om hva jeg trenger i en relasjon.

Fleksibilitet, eventyrlystenhet og ønsket om å være nær flere forskjellige personer som kan utfylle forskjellige behov jeg har.

I tillegg har jeg innsett at jeg ikke kan være alt for en person, men jeg kan være noe for flere personer.

Det er mer fritt, og jeg må ikke gi slipp på behov eller inngå kompromiss på bekostning av mine egne emosjonelle behov.

For eksempel betyr ofte monogami at jeg må gi slipp på min egen «meg»-tid. Som autist liker jeg å være i mitt eget «rom», ikke fanget i andres tidsmalstrøm.

Å ikke måte være alt for en person

Fordelen med polyrelasjoner er at du kan få oppfylt forskjellige behov fra forskjellige mennesker.

En person kan for eksempel gi meg emosjonell trygghet og varme. Noen kan gjøre meg til gele. En annen kan være en intellektuell partner på sengekanten.

Du må ikke gi slipp på behovene dine i polyforhold, som du ofte må gjøre i monogame forhold. Det vil si, inngå kompromiss og gi slipp på ett eller flere behov og inngå kompromiss.

Som for eksempel at jeg må gi slipp på det intellektuelle til fordel for det emosjonelle eller seksuelle, og så videre.

Ikke minst stenger monogame forhold for muligheten til å inngå i romantiske og seksuelle relasjoner med flere mennesker.

Monogami blir monotoni.

Ulike individer kan fylle ulike behov og begjær, og det er veldig sunt egentlig. Det setter ikke så mye press på en person om å være alt for én person.

Jeg får mer frihet, variasjon og personlig rom

Personlig har jeg sluttet å lete etter monogame forhold. Etter en del introspeksjon har jeg kommet fram til at det ikke er noe for meg.

Nettopp fordi jeg trenger frihet, variasjon og personlig rom.

Jeg har ikke lyst til å tjore meg eller andre fast, og jeg liker å være for meg selv uten en forpliktelse om å måtte være med den andre hele tiden.

Å ha mitt eget rom betyr at jeg kan sette mine egne prioriteringer i mitt eget tempo.

Det betyr også at jeg gir andre rom til å gjøre det de vil.

Dessuten vet jeg at jeg ikke kan oppfylle alle behov hos andre. Ingen kan vel egentlig det, har jeg kommet fram til.

Det betyr at jeg syns at folk er nok, og presser ikke på dem urealistiske forventninger som ikke er i tråd med hvem de er.

Jeg har også kommet fram til at ingen enkeltperson kan oppfylle alle behov hos meg.

Forskjellige menn har forskjellige indre kvaliteter. Noen kan være intellektuelle, mens andre kunstneriske og emosjonelt næringsrike. Andre er bare jævlig gode i senga.

Å forvente at en person skal være alt dette er egentlig litt kjipt gjort.

En enten/eller kultur

En bit av den litt mer monogame homofile kulturen jeg ikke liker, er ideen om faste roller i senga. Det er enkelte homofile som tenker hovedsakelig slik: Enten må du være «top» eller «bottom». Du kan ikke få begge deler.

Jeg har møtt homofile som mener at jeg ikke er egna til å være «top» fordi jeg også liker å være «bottom».

Velg side, skriker enkelte, og det tvinger meg gjerne inn i en ramme jeg ikke nødvendigvis er komfortabel med.

Andre derimot er helt åpne om at de er verse eller side, men de er ofte litt fanga selv. Til tross for friheten de definerer for seg selv.

Som jeg har nevnt, har jeg egentlig blitt litt «dømt» for at jeg er åpen for alt.

Det er egentlig litt som pizza. Noen ganger vil du ha rød pizza, andre ganger vil du ha hvit pizza. Av og til vil du ha antipasti istedenfor.

Men så får du en haug med pripne pizza-elitister som sier at du må være en rød eller hvit pizzaelsker. Hvis du ikke er enten eller, er du ingenting.

Jeg tror at mange som vil oppleve flere aspekter med seksualitet blir tvunget inn i en bås. De får livene sine begrenset av sosialt press.

Humbug, sier jeg: Til helvete med slike begrensninger!

Et rikere liv med flere smaker

Det er hva jeg synes er fint med poly. Fordi jeg ikke kun er knyttet til en enkeltperson, må jeg heller ikke velge mellom rød og hvit «pizza». Jeg kan spise «pizza» eller «antipasti» uten arbitrære skillelinjer.

Selvfølgelig, å redusere poly til posisjoner i senga, eller «pizza», blir litt reduktivt. Samtidig er jo poly appellerende fordi jeg kan få tilfredsstilt forskjellige emosjonelle behov hos forskjellige mennesker.

Noen ganger trenger jeg å bli stimulert intellektuelt, seksuelt eller emosjonelt (og på ulike måter) i en sterkere tilknytning.

Noen ganger ønsker man romantikk uten seksualitet. Noen ganger ønsker man sex uten romantikk. Noen ganger vil man bare kose og holde hverandre. Noen ganger vil man ha noe platonisk, men dypt.

Med en poly-tankegang trengs ikke hierarkier. Alle relasjoner kan være likestilte goder i livet ditt, uten at du må holde dem opp mot hverandre.

Noen ganger ønsker man seg «vanilla», andre ganger ønsker man seg kink eller, kanskje en annen dynamikk mellom hverandre.

Det er ikke nødvendigvis slik at en person kan oppfylle alt dette alene, og ved å ha åpne polyrelasjoner er det egentlig ingenting som stopper meg fra å inngå flere forskjellige intime og platoniske relasjoner samtidig, og slik få disse behovene oppfylt.

En vei til sunnere og tryggere relasjoner

Ved å droppe hierarkisk tankegang, har man også et godt utgangspunkt for å bekjempe sjalusi, eiesyke og derav relasjonsvold.

I en slik relasjonsdynamikk kan man ikke tape ansikt. Nettopp fordi du ikke har eierskap til noen og tjorer dem fast på grunn av din egen redsel og sjalusi.

Så lenge du og de andre er emosjonelt trygge nok på dere selv til å leve slik, er slike relasjoner mulig.

De kan dog, i likhet med meg, søke etter hva de vil ha, uten at jeg setter begrensninger på deres liv, begjær og behov.

Jeg må ikke eie noen eller ha dem eksklusivt for å ta del i dem, og slipper å bli eid av noen andre og holdt tilbake av dem.

Vi er begge tilknyttet, men fri, og det er en utrolig frigjørende og deilig tanke.

Fordi man ikke har det hele emosjonelle ansvaret for en partner alene, men er en del av et større nettverk som bidrar til å skape emosjonell trygghet og helhet for flere individer, ligger heller ikke hele det emosjonelle ansvaret på én person alene.

Å flyte forbi i tid og rom

Det gir folk rom til å puste og ha tid for en selv. For noen som trenger å sitte alene i et mørkt rom av og til, er det veldig fint.

I mange monogame forhold er man nærmest sydd til hverandres hofter. Det er ikke en separasjon mellom mitt og ditt liv.

En eks-kjæreste jeg hadde da jeg var ung og dum, tok ekstremt mye av fritiden min, og jeg var miserabel fordi jeg følte at jeg ikke hadde nok tid til meg selv.

Det blir ofte en tanke om at to skal bli én, og det er jeg ikke interessert i lenger. Nettopp fordi jeg har innsett at jeg trenger plassen min – og ofte dem deres.

Jeg vil være et individ som av og til møter mennesker på stiene de går på, men som kan gå tilbake til min egen sti når vi har omfavnet hverandre i livets lyskryss.

Et kort, vått og ømt møte før vi fortsetter å vandre på våre egne stier igjen.

Vi avtaler om å gå tur sammen, men vi tvinger ikke hverandre til å vandre på den samme stien hele tiden.

Vi er to satellitter som kobles opp mot hverandre når vi begge trenger å kobles sammen.

Som satellitter kobler vi oss opp mot andre himmellegemer mens vi flyter gjennom relasjonsrommet. Fullstendig frie og flytende, som bien og blomstene i blomsterenga.