Meninger
– Jeg ble overrasket over at min kronikk skapte så store reaksjoner i kommentarfeltet
Bjørn Halvard Berget skrev innlegget «Ut av et skap og inn i flere skuffer». Nå spør han: Skal vi bare høre på skarptromma?
Dette er et innlegg. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å sende et innlegg, kan du sende det hit.
Jeg har hørt så mange fortelle om at det var så befriende å gå ut av det omtalte skapet. Det er jeg veldig glad for. Jeg håper at alle får et godt liv etter å ha stått frem som skeiv.
Jeg hadde i mitt forrige innlegg i Blikk lyst til å gi en stemme til dem som ikke har følt det så befriende å komme ut av skapet. De som følte at de kom ut til et sirkus som de ikke var forberedt på.
For skal vi bare høre på skarptromma i orkesteret eller skal vi la oss høre på pikkolo-fløyta også?
I et demokrati er det viktig å få med deg de små stemmene også. På samme måte som det er viktig å la alle instrumentene i et orkester bli hørt på de riktige stedene.
En kvinnelig cellist sa en gang at hun valgte seg cello som instrument fordi dette instrumentet aldri blir valgt til å spille solo-nummer. For henne var det viktig å bli hørt i samspill med andre uten å være soloartist.
Kanskje vil ikke førstefiolinistens solonummer bli fremhevet, men på grunn av førstefiolinistens glitrende spill vil hele orkesteret bli en stjerne.
Sånn er det også i et demokrati. Noen må stå i front å være talsperson for en organisasjon uten å bli stjerne. Da er det viktig at talspersonen hører på de lave stemmene som mener noe annet.
På samme måte som heterofile ikke trenger å gå ut av noe skap bør det være for homofile også. Hvis en person ikke sier noe om egen legning, så regner man jo med at denne personen er heterofil.
Hvorfor må skeive gå ut av et skap? Er det ikke opp til hver enkelt person om hvor åpen en vil være om egen legning?
Når jeg var ung, så gikk man gjerne igjennom en prosess før man gikk ut av skapet. Man var kanskje redd for hva slags reaksjon omverdenen ville gi når man kom ut som homofil. For dagens unge er det kanskje annerledes, men det finnes unge skeive i dag som tilhører grupper som det ikke nødvendigvis er greit å være homofil.
Det er viktig å ta vare på alle, og ha forståelse for at man velger å være i skapet. En person som kanskje fremstår som tøff trenger ikke nødvendigvis være så tøff som hen ser ut.
I kommentarfeltet til min kronikk i Blikk «Ut av et skap og inn i nye skuffer» kom det det bare negative kommentarer.
Jeg er kanskje en av de få som ikke synes det det var greit å komme ut av det berømte skapet.
Jeg følte det overveldende.
I kronikken min skrev jeg bare om min opplevelse og mine følelser ved å gå ut av skapet.
Noen som skrev i kommentarfeltet, skjønte ikke vitsen med kronikken.
Andre skrev at jeg kunne gå inn i skapet igjen fordi der var det veldig privat.
Tenker ikke dem som skriver i kommentarfeltene at det står mennesker bak tekstene som kan være sårbare?
Jeg ville gi en stemme til dem som føler det på samme måten som meg, selv om vi forhåpentligvis ikke er så mange.
Jeg mente for all del ikke å krenke noen, men jeg følte meg krenket når jeg leste i kommentarfeltet at min opplevelse og mine følelser var feil.
Selv om andre føler det annerledes, så hadde jeg jo håpet at mine følelser ble forstått og respektert.
Jeg følte at jeg ble møtt med et orkester med skarptrommer. Jeg lurte på om pikkolofløytene ikke turte å komme med en kommentar som var i retning hva jeg føler.
Grunnen til at jeg gikk ut av skapet var at jeg følte press på meg for å gå ut som homo.
Argumentene for å gå ut av skapet var at jeg burde være solidarisk med andre som var åpne, og at personer som fortsatt sto i skapet var med på å fortsatt bygge opp stigma rundt homofile. Andre spørsmål jeg fikk var om jeg ikke aksepterte min legning.
Jeg har alltid akseptert min legning både før og etter jeg gikk ut av skapet.
Andre igjen kunne si at jeg pisset på alle dem som hadde stått i bresjen for skeives rettigheter som jeg nøt godt av selv om jeg sto i skapet. Jeg har alltid hatt veldig stor respekt for dem som har stått på barrikadene for skeives rettigheter.
Da jeg gikk ut av skapet som homofil, så følte jeg at jeg ble fritt vilt både fra skeive og andre i samfunnet. Noe jeg ikke ønsket. Jeg ønsket å være Bjørn som jeg alltid hadde vært.
Min og andres seksualitet har jeg veldig stor respekt for. Jeg ville aldri spørre hva slags legning de har hvis de ikke forteller det selv.
Presset mot meg i 2010 kom kanskje fordi jeg har skrevet kronikker om endringer i samfunnet fra jeg ble født i 1970 til 2010, om både homofile, kvinnekamp og likestilling uten å knytte dette til meg selv.
Jeg synes det var fint med de endringene som hadde skjedd på disse 40 årene. Håper at forholdene for skeive har blitt enda bedre i dag enn de var i 2010.
Skeives rettigheter er også noe som må vedlikeholdes for at man ikke skal miste dem igjen.
Skeive er like forskjellige som heterofile mennesker. Noen heterofile er veldig åpne om egen seksuell situasjon, mens andre er mer diskre. Sånn er det med skeive også, noen liker å slå på stortromma, mens andre liker å leve i det stille med sin legning. Det skal man ha respekt for, mener jeg.
Man er ikke en dårligere skeiv person selv om man vil leve diskret med sin egen legning og ikke ønsker å markere skeives rettigheter ved for eksempel å gå i tog.
Etter å ha gått ut av skapet kunne jeg få spørsmål om egen seksualaktivitet eller andre personlige ting som hadde med det å være homofil å gjøre.
Jeg undret meg på om vanlig folkeskikk var opphevet overfor homofile som hadde gått ut av skapet.
På meg virket det den gangen som om folk hadde behov for å plassere meg i nye skuffer for hva slags homo jeg var.
Er dette nødvendig informasjon vi trenger om mennesker som vi omgir oss med?
Etter en tid, så gikk jeg inn i skapet igjen fordi presset fra omverden ble for stort for meg. Jeg hadde alltid tenkt på egen seksualitet som noe personlig, noe jeg ikke trengte å dele med omverdenen hvis jeg ikke ville.
Jeg er veldig glad for at vi lever i et land hvor man kan være den man føler seg som. Da er det også viktig at man skal få leve med sine egne tanker og følelser i fred hvis man ønsker det.
Jeg ble overrasket at min kronikk skapte så store reaksjoner i kommentarfeltet. Heller ikke hadde jeg trodd at kronikken min skulle ligge så lenge på lesertoppen i Blikk.
Jeg takker for engasjementet som kronikken min har skapt, men håper at pikkolo-fløytene også tørr å kommentere.
Jeg mener ikke at alle skal være enig med meg, men i et demokrati, så er det viktig at alle stemmer blir hørt.
Det er sånn vi skaper mangfold for at alle skal føle at de er del av et samfunn som inkluderer dem og ikke ekskluderer dem.
