De siste årene har det blitt rettet et stadig mer oppmerksomhet mot skeive flerminoriteter, altså grupper av skeive som har andre minoritetstilhørigheter i tillegg til det å være skeiv. Vi ønsker å løfte fram en dobbeltminoritet som ofte glemmes i den skeive diskursen: Skeive nevrodivergente.

Nevrodivergens er definert som ulike nevrologiske, naturlige variasjoner vi har i arten vår. Eksempler på disse variasjonene er ADHD-ere, tourettere og autister. Personer som ikke er nevrodivergente kalles nevrotypiske.

Større sannsynlighet for å være kjønnsinkongruente

Forskning viser at det finnes et stor overlapp mellom den nevrodivergente befolkningen og den skeive befolkningen. Nevrodivergente mennesker har større sannsynlighet for å være kjønnsinkongruente.

I tillegg har personer som ikke identifiserer seg med kjønnet de ble tildelt ved fødsel tre til seks ganger så høy sannsynlighet for å være autist, sammenlignet med ciskjønnede mennesker. Cate Osborn, en kjent ADHD-aktivist og sertifisert sexolog, mener at dette kommer av at nevrodivergente mennesker har en predisposisjon for å avvise rigiditeten i kjønnsrelaterte forventninger samfunnet pålegger mennesker.

Forskning viser i økende grad en sammenheng mellom kjønnsdysmorfi og autisme. I 2020 oppdaget forsker Marina Sarris, gjennom sammenligning av ulike studier, at mellom 15 og 35 prosent av den autistiske befolkningen uten psykisk utviklingshemming identifiserer seg som homofile, lesbiske eller bifile.

I 2018 ble det også publisert en studie som fant at nesten 70 prosent av autister identifiserer seg som «ikke-heterofile». Man kan dermed med relativt høy sikkerhet koble nevrodivergens til et større kjønns- og orienteringsmangfold enn man ser i den nevrotypiske delen av befolkningen.

Offentlig ordskifte vekker uro

Som skeiv i Norge i 2022 møter man mange utfordringer, noe levekårsstatistikken tydelig illustrerer, særlig når det gjelder bifile og transpersoner. Terrorangrepet i Oslo i juni i år var en spesielt traumatisk hendelse for hele den skeive befolkningen, og i etterkant av dette har politiet rapportert om en sterk økning i anmeldelser av hatkriminalitet rettet mot skeive.

Skeiv tematikk blir også i økende grad problematisert, og problem-erklært, i dagens medielandskap. I enkelte tilfeller er mediedebattene regelrett nådeløse, og de treffer hver og en av oss med ulik tyngde.

En ting som er blitt stadig mer utbredt er kronikker rettet mot transpersoner, både konkrete personer og transpersoner som gruppe. Disse kronikkene er gjerne forkledd som konstruktiv kritikk, men har i realiteten et mål om å diskreditere og i siste instans skade. Det offentlige ordskiftet er en kilde til frykt og uro for mange av oss som er skeive, ikke minst ettersom ordskiftet påvirker politiske beslutninger vedrørende våre rettigheter, beslutninger som har reelle konsekvenser for våre liv, vår livskvalitet, og våre individuelle muligheter.

Nevrodivergente som gruppe møter en rekke lignende utfordringer som den skeive befolkningen. Eksempelvis har autistiske voksne som ikke har lærevansker ni ganger så høy sannsynlighet for å dø av selvmord sammenlignet med befolkningen generelt.

ADHD-ere, tourettere og dyslektikere har henholdsvis dobbelt så høy, fire ganger så høy og forhøyet, men ikke tallfestet, sannsynlighet for å dø av selvmord. Alle disse fire nevrominoritetene har også forhøyet sannsynlighet for å oppleve for eksempel depresjon og angst, og for å utvikle rusproblematikk, blant annet i et forsøk på å selvmedisinere, samt utbredt risiko for å oppleve utenforskap i samfunnet vårt.

Dramatisk økning i hatkriminalitet mot skeive

Lett å glemme skeive minoriteter

Nevrodivergente skeive må hanskes med et dobbelt sett utfordringer, både de som rettes mot skeive og de som rettes mot nevrodivergente. Noe av motstanden er i tillegg direkte rettet mot nevrodivergente skeive.

Vi i Nevromangfold Norge ser for eksempel med stor bekymring på en utvikling hvor autistiske transpersoner ikke får tilgang til behandlingen de både har rett til og krav på. Ett uttrykk for dette finner vi i en nylig publisert kronikk som problematiserer at autister har en stemme i kjønnsidentitetsdebatten og argumenterer for at vi bør skjermes fra oss selv og ikke få uttale oss om vår egen kjønnsidentitet offentlig.

Kronikker som denne treffer oss som dobbeltminoritet ekstra hardt, da vi daglig kjemper mot ulike fronter som ønsker og har lang historikk med å infantilisere oss, noe man blant annet ser i den skremmende og utdaterte stereotypien om at autister forblir «barn» hele livet.

Mange av oss som er skeive kan føle på både frykt og kjærlighet, stolthet og sinne, usikkerhet knyttet til egen fremtid, og en sterk ansvarsfølelse ovenfor andre skeive. Det er derfor naturlig at mange gir ekstra mye i kampen for skeives rettigheter og anerkjennelse i dagens debattklima. Dette gjelder naturligvis også for de av oss som er nevrodivergente.

Når man arbeider med aktivisme, vil identitetsbasert motstand kunne oppleves på ulike måter. Det kan være lett å glemme at vi mennesker fungerer ulikt, og det kan være lett å glemme de mer skjulte minoritetsmedlemskapene som finnes innad i den skeive minoriteten.

Vi kan ha ulikt tempo, ulikt utgangspunkt, og ulike framgangsmetoder som påvirkes av en rekke personlige og strukturelle faktorer, for eksempel knyttet til nevrodivergens. I enkelte aktivistmiljøer eksisterer det en uuttalt forventning om at man kommer til å brenne seg ut før eller senere. Dette betaler noen en høyere pris for enn andre.

– Kan gjøre det vanskelig å få innpass i aktivistmiljøene

Skeive nevrodivergente kan ha større utfordringer med ting som for nevrotypiske fremstår som relativt uproblematiske, og omvendt. Både annerledes kommunikasjon, mestringsstrategier som for eksempel maskering og «overtenking» i etterkant av sosiale situasjoner kan bidra til at aktivister med dette dobbeltminoritetsmedlemsskapet sliter seg ut og blir utbrent.

Skeive minoriteter

Den usynlige dobbeltminoriteten

I Norge er det ingen romer som har stått fram som åpent skeive.

På én side har nevrodivergente en ekstra høy sårbarhet for utbrenthet og på den andre siden har vi et brennende engasjement for å bidra til at skeives rettigheter blir bedre, et engasjement som er tett sammenvevd med at vi nevrodivergente gjerne har en utpreget rettferdighetssans.

På den tredje siden har vi alternative måter å se verden på, noe som gjør at vi kan oppleves som annerledes på fundamentale nivåer, og som kan gjøre det vanskelig både å få innpass i aktivistmiljøene og å bli anerkjent i disse. Dette gjør at man kan ende opp med å bruke mye mer energi på å bevise, ovenfor seg selv og for omgivelsene, at man «fortjener» tiden og rommet til å kjempe for saken på lik linje som noen som passer bedre inn i den nevrotypiske skeive rammen.

Vi er nevrodivergente og vi fyller hele kjønns- og orienteringsspekteret. Mange av oss er cishet, og mange av oss er ikke det. Vi ønsker å stå sammen med den skeive bevegelsen, både som allierte og som direkte minoritetsmedlemmer. Og vi har mye å bidra med, på våre måter.

I en tid med så mange forsøk på splittelser fra mennesker med snevre forståelsesrammer av menneskelig natur, vil vi alle vinne på å finne en felles plattform, der alle kan bidra ut fra egne forutsetninger.