Kommentar
En arv til besvær
Vil debatten rundt «Arven» føre til at færre tør å fortelle skeive historier i teateret? Det ville i så fall vært det verst tenkelige utfallet.
Dette er et innlegg. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å sende et innlegg, kan du sende det hit. Innlegget er også sendt til avisa Dagen.
Premieredatoen for oppsetningen av «Arven» nærmer seg, og Norsk Kritikerlag tok tirsdag kveld denne uken tak i den brennhete debatten rundt Nationaltheatrets oppsetning av «vår tids homoepos».
Kritikken har kort gjenfortalt handlet om at en tilsynelatende streit regissør har fått oppgaven med å fortelle denne enorme skeive historien. Det er ikke ofte stykker får så mye oppmerksomhet eller skaper slik debatt som «Arven» har blitt tildelt siden lanseringen i høst.
I panelet som foran et stappfullt rom på Litteraturhuset diskuterer dette, finner vi teatersjef ved Nationaltheatret, Kristian Seltun, teaterkritiker Mariken Lauvstad, og skuespiller/regissør Herman Bernhoft, i tillegg til ordstyrer Karen Frøsland Nystøyl, teaterkritiker i NRK.
Seltun erkjenner at de i valget av regissør kan ha undervurdert stykkets betydning for skeive miljøer. Han hevder de forsto at stykket hadde stor betydning, men at de kanskje ikke forutså riktig hvor enormt viktig det oppleves.
Det er snakk om en drøyt syv timer lang forestilling som kjøres på hovedscenen på den nasjonale teaterscenen vår.
Seltun forklarer at valgene som ble tatt rundt «Arven» kanskje ikke tok høyde for at utfallet kunne lede til noe som opplevdes som et minefelt for samtlige involverte.
For mange opplever avgjørelsene mangler forståelse for skeive perspektiver.
– Vi mener at det er ikke avgjørende at regien i dette tilfellet skulle ha en skeiv erfaring med seg inn, så lenge vi sørget for at det var tilstrekkelig nok erfaring ellers.
Selvfølgelig en uttalelse som kan tolkes som provoserende, men samtidig en som understreker at det ikke har vært avgjørelser som har blitt fattet uten at hensyn er tatt.
Seltun forsvarer avgjørelsen med at teateret ønsket stykket på hovedscenen, noe som krevde en regissør med erfaring fra store, komplekse produksjoner. Samtidig peker han på at det er inkludert skeiv erfaring i andre funksjoner, både på og bak scenen.
Nationaltheatrets avgjørelser har sannsynligvis vært basert på hva de mener er i stykkets beste interesse.
Egentlig burde hvert eneste stykke som settes opp på Nationaltheatret være konstant under lupen. De har et særskilt ansvar.
Jeg vil påstå at debatten potensielt kan gjøre «Arven» til en bedre og større opplevelse for både skuespillere og publikum. Kanskje også etter hvert for Johannes Holmen Dahl, selv om det kanskje har vært vanskelig for ham å se til tider midt oppi stormen.
Både teatersjefen og regissøren uttaler at de har tatt med seg elementer fra debatten inn i prøverommet. Et prøverom jeg selv besøkte som journalist tidlig i prosessen, og hvor jeg erfarte mye av det Seltun mener når han sier:
«Jeg opplever et prøverom som er veldig respektfullt. Skuespillerne har brukt mye tid på å snakke om disse tingene, og debatten har igangsatt noe som var helt nødvendig.»
Likevel er det vanskelig å ignorere maktforholdene som preger en slik situasjon. Frilansskuespillere som drømmer om roller som dette, har få insentiver til å kritisere produksjonen offentlig. Dermed kan det være utfordrende å få en ærlig diskusjon om hvordan slike saker håndteres.
Herman Bernhoft peker avslutningsvis i panelet på det som kanskje er kjernen av problemet. Det handler kanskje mest om teateret som institusjon, ikke nødvendigvis «Arven» spesifikt.
Han forteller at han var inne på nettsidene til Nationaltheatret før denne debatten, og så på hvordan Nationaltheatret beskriver seg selv.
– Det står så helt konkret at teatret har alltid speilet samfunnet. Og da tenkte jeg, jeg tror ikke det er en kjeft med minoritetsbakgrunn som opplever at teatret speiler deres verden. Og det er jo veldig alvorlig.
– Fordi det betyr at den påstanden er opphengt blind for det privilegiet det er å tilhøre minoritetsperspektivet. Fordi teatret speiler ikke verden eller samfunnet. Teatret speiler bare verdenssynet til de som sitter på toppen.
Å etablere en viss grad av et slikt minefelt for seg selv og alle andre som ønsker å fortelle skeive historier på teaterscenen, er jo også en måte å få fremdrift på.
Gode intensjoner er ikke alltid nok.
«Arven» er et viktig verk som setter søkelys på homohistorien, men debatten rundt oppsetningen har gjort at strukturelle utfordringer i norsk teater har blusset opp.
Hvordan kan vi sikre at slike historier fortelles med både autentisitet og kunstnerisk kvalitet?
Som skeiv er det nesten umulig å mene noe mot måten «Arven» har blitt løst på uten å fremstå hyklersk til en viss grad. Som skeiv er det samtidig vanskelig å ikke fremstå usolidarisk om man ikke stiller seg kritisk til det.
Og hvis ingen blir krenket, har det egentlig skjedd da?
Lørdag 8. februar har «Arven» premiere på Nationaltheatret.
