Meninger
C for C. J. Hambros plass
– Blomstene på C. J. Hambros plass har visnet nå. Men noe sterkere spirer, skriver Ingeborg Senneset, som er aktuell med «Ordbok for overlevelse».
T-skjorter med klamme rygger etter timevis med dansing ble stenket med blod. Sko med ølsøl etter skåling for frihet fikk glasskår i sålen. Hjerter som hadde banket for kjærlighet, hamret i panikk. To hjerter kommer aldri til å slå igjen.
Kampen for skeives rettigheter hadde kommet så langt.
Det er 50 år siden det ikke lenger var forbudt etter norsk lov for en mann å ligge med en annen mann. Homoseksualitet ble strøket fra listen over mentale forstyrrelser fem år senere. Siden 2009 har homofile kunnet gifte seg, siden 2017 også i kirken. Å være trans er ikke lenger en sykdomsdiagnose. Kirken flagger farger. Norge krever ikke lenger at folk må kastrere seg for å kunne endre juridisk kjønn. Og kongen snakker om jenter som liker jenter, og om gutter som liker gutter.
Når jeg skriver dette, ligger mange av menneskene som feiret fremskrittene og manet til kamp for det som fortsatt gjenstår, i hver sin sykehusseng. Bandasjert, operert, truffet av en som skjøt mot utestedene der de hadde samlet seg denne kvelden. Gjerningsmannen er ikke avhørt, rettssaken er ikke gjennomført. Ikke engang advokaten hans vet hvorfor han angrep.
Men sprekkene i veggene, de knuste rutene, politisperringene og blomstene, paraden som må vente til høsten, fortvilelsen, sinnet og sorgen, forteller hva han traff.
Tryggheten er skadeskutt. Den som var så sårbar fra før.
C for Christ
Veldig mange av dem som er skeive, har på et eller annet tidspunkt hørt ordene «jævla homo» bli sagt i et friminutt, på fotballtrening eller mens de gamer. Sammen med «hore» er «homo» det skjellsordet som oftest brukes på norske ungdomsskoler og videregående skoler. Det ble sagt på den lille skolen min også. Jeg har så lyst til å tro at jeg ikke sa det selv, men da ville jeg nok løyet.
Protesten i meg, den solidariteten som senere skulle få meg til å gå i hvert Pride-tog jeg hadde anledning til, vise farger, skrive avis kommentarer og mase om mangfold på arbeidsplasser og i paneler, begynte for alvor med Jesus.
«Det er ikke noe galt med homofile, men de må få hjelp.»
Hun som sa det, var flere år eldre enn meg. Det var ei jeg så opp til, vi var kristne, begge to, selv om min tro var begynt å vakle og hennes stod stødig.
«Jesus kan kurere dem!»
Jeg hadde både kysset og klint med og tatt på jenter. Hun visste ikke det. Hun snakket om «dem». De som elsker noen av samme kjønn. For meg ga det ingen mening. Hvordan kunne kjærlighet være en sykdom? Hvis det ikke var noe galt med dem som ble tiltrukket av sitt eget kjønn, hvorfor skulle de kureres? Og hvem skulle definere hva som var «friskt» og «sykt»?
Men jeg sa ingenting. Ikke da. Jeg var redd for at det jeg hadde gjort, gjorde meg homo, og hvis jeg var homo, kunne jeg havne i helvete. Jeg visste ikke at skeiv ikke er noe du gjør, men noe du er. Like lite som jeg kunne ha ligget meg til å være lesbisk, kan Jesus snakke noen til å bli heterofil.
Jeg trengte ikke å komme ut av noe skap. Jeg trengte ikke å tvile på om jeg kom til å bli akseptert. Jeg var ikke nødt til å veie for og imot om jeg skulle våge å vise hvilket kjønn jeg forelsker meg i. Jeg måtte ikke tenke «henne!» inni meg når vi snakket om forelskelser og noen på autopilot spurte hva han het, hvordan han så ut, og om jeg skulle treffe ham.
Jeg kan synes kvinner er vakre, smarte, morsomme og deilige, og jeg har tenkt om jenter at jeg skulle ønske jeg ble forelsket, for hun er akkurat et sånt menneske jeg ville vært sammen med. Men en som liker jenter, kan ikke bare bestemme seg for å like gutter, akkurat slik jeg som likte gutter, ikke bare kunne bestemme meg for å like jenter.
C for formen på svingen når noen snur helt rundt
Det var ikke bare tryggheten som ble truffet av masseskytingen. Heldigvis. Hos noen slo tausheten sprekker. Flere føler ikke lenger de kan tie, og er blitt mer høylytte allierte.
Som de to prestene og ekteparet Eigil og Astrid Morvik. Før var de helt mot homofilt samliv. Dette synet hadde endret seg, men i det stille. Helt til den svarte natten. Drapene rystet dem. Og de er rystet over at homofile blir mobbet, mistrodd, fordømt og fratatt menneskeverd. Og nå snakker de så alle kan høre dem.
Flere kan snu. Flere må gå foran. Det holder ikke å la være å si «jævla homo». Sidelinjen er ikke lenger et blivende sted, flagget må opp.
Ikke fordi det er så heroisk å være støttespiller, men fordi det bare skulle mangle at alle stiller likt. Det dreier seg ikke om «heterofile» og «de andre», men om oss. Og det er mange debatter under regnbuen som akkurat nå tørster etter saklige argumenter og innestemme. Som minoritetspersoner. Dem med funksjonsnedsettelser. Ikke-binære. Og transpersoner.
C for cis
Det er meg, det. Født med vagina, definert som jente av dem som tok imot meg på fødestua, kalt «hun» fra dag én. Jeg har aldri lurt på om jeg egentlig er gutt eller noe annet kjønn.
Ikke det at jeg har følt meg som en fin eller flink eller engang «riktig» jente. Noen ganger har jeg hatet å ha det kjønnet jeg har. Men jeg har aldri følt at jeg tilhører et annet heller. Aldri har jeg sittet på do og sett ned og tenkt at det jeg ser, er feil. Jeg har ikke måttet gå rundt og lure på om verden vil godta det, om jeg forteller at fødselsattesten min og kjønnsorganene mine ikke samsvarer med identiteten min.
Mange føler det motsatte. At det kjønnet som ble skrevet i papirene ved fødselen, ikke passer med det kjønnet de selv opplever at de er. Det kalles kjønnsinkongruens, eller trans, og er både en følelse og en diagnose.
Det er vanskelig å vite hvor mange i Norge som er trans eller har en eller annen grad av kjønnsinkongruens. Ut fra tall fra andre land tror Pasientorganisasjonen for kjønnsinkongruens at det kan være alt fra 5000 til 150 000. Det er et stort sprik i tallene, det sier organisasjonen selv. Men om det er det minste eller det største tallet, er ikke det viktigste for hver enkelt som har det sånn.
Noen ønsker seg kjønnsbekreftende behandling slik at kjønnsidentitet og kropp passer sammen. Andre trenger å prate med kompetente personer, enten det er helsepersonell eller likesinnede, om følelsene sine og finne sin plass i den kroppen de har. Det er ikke lett for noen, men det er i det minste blitt mer åpenhet rundt dette enn bare da jeg var liten. Mye mer.
Vi kunne ikke søke i TV 2 Play og se Emma Ellingsen fortelle om hvordan det var å ha fått navnet Tobias, men vite at hun var jente. Det fantes ingen NRK-dokumentarer med Luca Dalen Espseth som kunne ufarliggjøre det å være mann uten å ha penis. Og Christine Marie Jentoft hadde ennå ikke sagt at hei, det er lov å trå feil iblant, og det er ikke forventet at folk skal vite absolutt alt om trans, og skrevet en liste i Aftenposten med ord og uttrykk i transdebatten.
Ulempen ved at mange flere endelig vet om at transpersoner, og ikke minst behandling, finnes, er at blant de mange som anerkjenner og støtter og ønsker å lære mer, bobler det også opp dem som føler alt dette blir helt feil – i sitt verdensbilde.
C for celler
Kroppen består av milliarder av dem. Likevel klarer noen å henge seg opp i hvilke kjønnsceller andre har eller ikke har, som om det har noe som helst å si for andre enn dem selv.
Hvilken do skal de bruke? spør de. Som om det ikke er båser så å si overalt.
Hvilken garderobe skal de bruke? spørres det. Som om jenter og kvinner ikke kan skifte i damegarderoben og gutter og menn i herregarderoben hvis noen av de cellene akkurat de er opptatt av, ikke er akkurat sånn som akkurat de vil.
Hvilke rettigheter skal de ta? frykter noen. Som om menneskerettigheter er et gode som kan brukes opp.
Noen ganger vrenger det seg i meg ved synet av hvor harde frontene kan være når kjønn er temaet. Det skaper mye sinne når maktpersoner kommer med påstander eller anklager om kjønn som om det var ren teori, ikke om faktiske, ekte mennesker med navn og erfaringer og lengsler og hverdag, som skal legge seg om kvelden og la synke inn at «den du er, det er feil, det». Andre ganger blir jeg varm av å se hvordan alt fra leger til foreldre, og kanskje mest av alt ungdommer, slår ring rundt retten til å være seg selv.
Men det er først når flere også lytter, at rommet blir tryggere. For alle.
C for cor, latin for hjerte
Måtte hjertene hamre helt til alle kan være den de er og elske den de vil. Ingen er fri før alle er frie, så fortsett, hver eneste dag, til hvert eneste menneske har sin frihet.
Blomstene på C. J. Hambros plass har visnet nå. Men noe sterkere spirer.
.
Teksten er hentet fra Ingeborg Sennesets «Ordbok for overlevelse», som utkommer 12. september, med tillatelse fra Egmont forlag og forfatteren.
