Meninger
«Born This Way»? – Norske verdier og 25. juni
Markering, ansvarsfraskrivelse, og berøringsangst. Kurator og kulturkritiker Håkon Lillegraven skriver om tiden etter terroren.
Det har denne uken gått litt over én måned siden skytingen på London Pub, et historisk møtested for homofile, der to mistet livet og flere ble skadd, og enda flere traumatisert. Det er det nest største terrorangrepet på norsk jord etter 22. juli 2011, og dermed den nest største voldshandlingen på norsk jord i fredstid.
La meg gjenta dette: 25. juni 2022 er det nest største terrorangrepet på norsk jord etter 22. juli 2011, og dermed den nest største voldshandlingen på norsk jord i fredstid.
Det var rettet mot en homobar og et dansegulv.
Det har blitt kategorisert av PST, politiets sikkerhetstjeneste, som en ekstremistisk terrorhandling.
I måneden etterpå har man allikevel kunne lese mer i norske medier om en hvalross som har funnet seg til rette i båter på Frogner enn om hvilke samfunnsmekanismer som har gjort et slikt angrep, slik som man gjorde etter 22. juli.
– Satt folk sånn lørdag 23. juli 2011?
Allerede dagen etterpå satt folk på Aker Brygge og Sørenga i stinn brakke i sommerkjoler og hvite skjorter og skålte med hvitvin over håndpillede reker. Nettsteder som ser ut til å sette markedsverdi over medieetikk, som skal forbli unavngitte i denne sammenheng, fortsetter i sesongen for «agurknytt» å slå mynt på å publisere transfobiske «artikler» som «clickbait».
Allerede på vei gjennom Oslo med noen venner på dagen vi egentlig skulle ha gått i prideparade så kollapset for min del forventningen om at samfunnet rundt oss følte at angrepet også angikk dem.
Til sammenligning med 22. juli 11 år tidligere så ikke denne voldshandlingen ut til å bli ansett som et angrep på noe fundamentalt i det norske felleskapet og demokratiet, ytringsfriheten og forsamlingsretten, men på en minoritet som… ja, hva egentlig?
Jeg klarer ikke å fullføre setningen, det er en for stor dissonans mellom det jeg opplever i hverdagen, det jeg har blitt fortalt, og det jeg ser rundt meg nå. Historien om et samfunn som gir meg tryggheten til å gå i Oslos gater med et stort prideflagg blant et hav av prideflagg står i knusende kontrast. Satt folk sånn lørdag 23. juli 2011? Jeg klarer ikke la være å fordømme de som sitter og skåler med hvitvin og snakker om sommerferieplaner. Hver skål føles, i dette øyeblikket, som en bevitnelse om at noen liv — i dette tilfelle skeive liv — er mindre verdt enn andre.
Hva nå?
Få dager tidligere hadde norske medier gjengitt en Bufdir rapport som stolt konstaterte at «holdninger til lhbt-personer blir stadig mer positive». I 2019 var oppmøte i og rundt prideparaden i Oslo rekordstor, og det var forventet lignende tall etter to års opphold grunnet pandemien.
Undersøkelser de siste årene viser at flere barn og unge identifiserer seg som skeive. Osloskolen skulle for første gang gå under egen fane, for å markere for og med sine elever at «alle mennesker er likeverdige, uavhengig av hvem de elsker eller hva slags kjønnsidentitet de har».
I media fremhever flere politikere viktigheten av en dialog med og debatt om muslimske trossamfunn og holdinger til lhbtq+individer og miljøer.
Men hva nå, når paraden og festen ble avlyst — nei, unnskyld, kremt, utsatt — og når konkrete menneskeliv og forsamlingssteder ble beskutt? Når vår felles sikkerhet og forsamlingsrett ble angrepet?
Hva skjer nå, egentlig?
Lørdag 25. juni - søndag 26. juni: Markering
Fra lørdag 25. juni 2022 er det disse bildene som står sterkest for meg:
Å våkne til titalls ubesvarte anrop og meldinger fra folk som lurte på om jeg var i live og i trygghet og gå inn på kjøkkenet og bryte sammen i sjokk
Å klemme lillebroren min, som også er homofil, mens vi gråter i gangen
Å få en tekstmelding fra min over 90 år gamle mormor hvor hun proklamerer sin fortvilelse og skriver “Ondskap! Ondskap! (…) Vær stolt, men forsiktig!!”
Å møte venner til en Pride-piknik som ble noe helt annet enn den skulle være. Den starter i stillhet og men ender med et stort Pride-flagg flagrende fra et tre i St.Hanshaugen parken og “Believe” av Cher på Bluetooth-høyttaleren
Å møte og klemme en bekjent som var på London Pub når skytingen fant sted, og som jeg hadde fått fortalt så både døde og de skadde i det han kom seg ut
-
De som gikk i Pride-tog tross for at den offisielle ble avlyst. De som sto bak var blant andre Reclaim Pride, en koalisjon mellom små uavhengige organisasjoner og skeive aktivister.
Blomstene og Pride-flaggene (i dette medregner jeg trans-flagget) utenfor politisperringene på C. J. Hambros plass
Å danse inn i nattetimene med min brilliante, skeive, polske venn
Den samme dagen møter representanter for et mangfold av trossamfunn i Norge opp utenfor åstedet og uttrykker sin solidaritet og sin forakt for gjerningsmannens handlinger med representanter fra skeive organisasjoner og norsk politikk. Representanter fra de muslimske trossamfunnene skal statsminister Jonas Gahr Støre i sin 22. juli tale be om å «snakke ut» for å adresse homofobiske holdninger og handlinger i egne miljø. I media fremhever flere politikere viktigheten av en dialog med og debatt om muslimske trossamfunn og holdinger til lhbtq+individer og miljøer.
Solen skinner fortsatt over Oslo. Ungdom med regnbueflagg beveger seg gjennom byen med tårer i øynene og frykt og forvirring i ryggsekken. Jeg gråter når jeg ser og tenker at de som går på gaten foran meg kanskje skulle oppleve sin første Pride. På hvordan det kommer til å påvirke de. Jeg håper de går hjem og gjenser sesong 3 og 4 av SKAM.
Etter suksessoppskriften fra sommeren 2011 uttales det raskt at «vi» ikke må møte «hat med hat» og ikke la gjerningsmannens etniske bakgrunn eller hans ekstremistiske versjon av tro bli til grobunn for (økt) rasisme og islamofobi.
Etter suksessoppskriften fra sommeren 2011 uttales det raskt at «vi» ikke må møte «hat med hat» og ikke la gjerningsmannens etniske bakgrunn eller hans ekstremistiske versjon av tro bli til grobunn for (økt) rasisme og islamofobi. Rasisme og islamofobi omtales, som vanlig, som noe som vi som medlemmer av det norske majoritetssamfunnet aktivt må gå inn for å produsere, ikke noe som allerede eksisterer i samfunnet vårt.
Dagen etter, søndag 26. juni, begynner det å regne i Oslo, og det blir holdt en minnesmarkering for terrorangrepet i Oslo domkirke. Medlemmer av kongefamilien og representanter fra den norske regjeringen er inviterte, men organisasjoner som Skeiv Verden, PKI (Pasientorganisasjonen for kjønninkongruens) og Salam som arbeider for skeive rettigheter og skeive minoriteter til daglig er ikke det. Ja ja, tenker jeg, man må virkelig leve i en boble av et majoritetssamfunn for å tenke at en kristen kirke, med monarker og ministre tilstede, og uten representanter fra minoritetsorganisasjoner er et «nøytralt» sted å møtes for å markere og sørge.
16.-21. juli 2022: Ansvarsfraskrivelse
Under én måned etter angrepet er det blitt kommunisert fra høyeste hold, Regjeringen og Helsedepartementet, at ofrene etter 25. juni vil få tildelt verken dedikerte midler til oppfølging i helsevesenet på statlig nivå, eller oppnevnt bistandsadvokat. Dette har talspersoner for støttegruppen etter 22. juli uttalt seg uttrykkelig og utvetydig om er en beviselig mangelfull oppfølging fra regjeringens side. Dette sier de basert på 11 år med erfaring med ofre og pårørende etter Norges mest fatale terrorangrep.
Under én måned etter angrepet er det blitt kommunisert fra høyeste hold, Regjeringen og Helsedepartementet, at ofrene etter 25. juni vil få tildelt verken dedikerte midler til oppfølging i helsevesenet på statlig nivå, eller oppnevnt bistandsadvokat.
Når både Helsedepartementet og -direktoratet kommuniserer at oppfølgingen av de berørte etter skytingen lagt til kommunalt nivå, så fraskriver de seg ikke bare et ansvar, men legger dette ansvaret over på et allerede hardt presset system med begrenset kapasitet til den «proaktive» kontakten overfor berørte som 22. juli støttegruppen helt tydelig anbefaler i sin respons.
Ut i fra dette kan det se ut til at regjeringen ikke bare sitter med en mangelfull forståelse av sitt ansvar overfor ofrene og de berørte miljøene etter angrepet, men også signaleffekten av sine handlinger. At det under en måned etter angrepet er denne beslutningen regjeringen har rukket å ta signaliserer en svært lite lydhør regjering som ikke bare er lite interessert i å lytte til behovene ofrene og de berørte miljøene, men som heller ikke fatter sine beslutninger på grunnlag konkrete erfaringer med oppfølgingen av ofre og pårørende gjort over lang tid.
22. juli 2022: Berøringsangst
På direktesendingen fra minnesmarkeringen for 22. juli i Regjeringskvartalet sier AUF-leder Astrid Eide Hoem at noe av det mest positive rundt 10-års jubileet for 22. juli-massakren i fjor var at debatten endelig mistet noe av sin berøringsangst: I AUF og Arbeiderpartiet om å bli ansett som å innta en «offerrolle» og i en bredere offentlighet å diskutere implikasjonene av 22. juli som et politisk motivert angrep. Hun fokuserer på at det var et angrep på oss alle men unnlater å betegne angrepet som islamofobisk, noe det helt utvetydig også var.
Ved å definere 22. juli-angrepet som et angrep på «oss alle» og «norske verdier» fikk man på den ene siden skapt bred oppslutning rundt å avvise terroristens forskrudde bilde av samfunnets utvikling, hvor multikulturalisme sto sentralt som en samfunnsnedbrytende faktor.
Responsen til 25. juni står så langt som så markant annerledes ved at den fremstår som et resultat av en slags pervers invertering av debatten etter 22. juli.
Men på den andre siden, som en konsekvens av berøringsangsten, oppsto det grobunn for en smygende appropriasjon av debatten om ytringsfrihet som vi i dag, elleve år senere, kan se snu faktiske politiske maktforhold på hodet. Heller enn å være en debatt om multiplisitet og sunne debattfora gir denne appropriasjonen noen av de mest privilegerte medlemmene av majoritetsbefolkningen i Norge en plattform for å diskutere tapet av fordelene deres.
Etter 22. juli ble det skrevet mye om hvordan den politiske og journalistiske diskursen før angrepet kanskje ikke hadde tatt utviklingen av høyreekstreme forum på nettet og potensialet for radikalisering i Norge nok på alvor. Dette ble det så godt som kollektiv enighet om at man måtte ta med seg videre i samfunnsdebatten, og siden har dette vært gjenstand for en jevn diskurs i norske medier og akademia.
Responsen til 25. juni står så langt som så markant annerledes ved at den fremstår som et resultat av en slags pervers invertering av debatten etter 22. juli og hva de ulike samfunnsaktørene — politikerne, mediene, og majoritetsbefolkningen — lovet å ikke glemme i etterkant.
Dette er første del av en mening som publiseres i tre deler. Andre del kan leses her. Tredje del kan leses her
