Forskning
Tolerant majoritet og konservative innvandrere?
Forskerne Helga Eggesbø og Elisabeth Stubberud har undersøkt fordommer og forestillinger om skeive på bygda og i etniske minoritetsmiljøer.
Ofte kan det framstå som en vedtatt sannhet at det er vanskeligere å være skeiv på bygda, enn i storbyene i Norge i dag. Det er det samme med etniske minoritetsmiljøer. De er rett og slett mer utrygge steder for skeive enn metropoler og majoritetsnorske miljøer.
Men er disse forestillingene representative? Og viktigst, hva mener minoritetsskeive og skeive på bygda selv? Dette har forskerne Helga Eggesbø og Elisabeth Stubberud sett nærmere på.
Eggesbø og Stubberud har skrevet om disse utbredte oppfatningene av bygda og minoritetsmiljøer i den nye boka «Skeiv lokalhistorie. Kulturhistoriske perspektiver på sammekjønnsrelasjoner og kjønnsoverskridelser». Eller «kulturelle fortellinger», som forskerne kaller dem.
Fortellinger snus på hodet
Eggesbø, som jobber i Nordlandsforskning, og Stubberud, som jobber ved NTNU, har skrevet kapittelet «Forteljingar om å vera skeiv innvandrar og skeiv på bygda i Noreg på 2010-talet» i «Skeiv lokalhistorie».
Analysene er basert på intervjuer med 65 skeive personer, utført i sammenheng med forskningsprosjektene «Skeiv på bygda» (2015) og «Queer Migrants» (2018).
Funnene antyder at det generelt sett går greit å være skeiv i Norge. Likevel er det altså enkelte miljøer eller visse situasjoner det å være skeiv er vanskelig eller utrygt.
Noen av intervjuobjektenes historier samsvarer godt med det Eggesbø og Stubberud kaller «den kulturelle hovedfortellingen». Andre motsier den.
En av refleksjonene forskerne gjør seg opp, er at fortellingene om de harde bygde- og minoritetsmiljøene har blitt snudd på hodet etter terrorangrepet i sommer.
«Den ene fortellinga snur seg på hodet etter angrepet i Oslo 25. juni, der bygdene plutselig anses som trygge nok til å arrangere pride», sier Eggebø til forskning.no.
«Den andre hovedfortellingen forsterkes ved at homofobi som problem plasseres hos en gjerningsmann med innvandrerbakgrunn. Samtidig er det viktig å huske på at det nettopp var organisasjoner som Salam – organisasjonen for skeive muslimer og Skeiv Verden som stod i bresjen for markeringene som fant sted i Oslo etter skytingen.»
Dobbelt utsatte
Flere skeive med innvandrerbakgrunn som har muslimsk bakgrunn, eller blir antatt å ha det, forteller at de opplever en skvis, ifølge Eggesbø.
«Folk vi har snakket med sier at de for eksempel vil la være å fortelle om negative hendelser, vold, homofobi eller andre ting de opplever fra andre med innvandrerbakgrunn. Snakker man om det, fôrer det rasismen som man også blir utsatt for.»
Eggesbø uttrykker bekymring for skeive med etnisk minoritetsbakgrunn. Fordi terrorangrepet 25. juni ble utført av en mann med iransk bakgrunn, er hun redd for at det kan bidra til å forsterke islamofobi og rasisme.
«Vår forskning viser at skeive med innvandrerbakgrunn er utsatte for både homofobisk og rasistisk hat», sier Eggebø.
Blir ikke trodd
Intervjuene Eggesbø og Stubberud baserer seg på, er gjort før terrorangrepet, men selv da fortalte de skeive intervjuobjektene med etnisk minoritetsbakgrunn at majoritetsbefolkningen ikke tror på at de virkelig aksepteres av personer med samme kulturelle bakgrunn.
Forskerne forteller blant annet om en skeiv mann med bakgrunn fra Midtøsten, som opplevde at han ikke ble trodd da han fortalte om hvor han kom fra. Folk gikk ut ifra at han var fra sør-Europa, og at han, «en homofil mann med svart langt hår og piercing», umulig kunne være fra Midtøsten.
En skeiv kvinne, også med bakgrunn fra midtøsten, opplevde at folk kommenterte «at det måtte være et problem for familien hennes at hun var skeiv». Når hun forteller at familien var aksepterende, blir hun gjerne ikke trodd.
Når det gjelder skeive med innvandrerbakgrunn, handler den tydeligste motfortellingen om at det er rasismen i majoritetssamfunnet og de skeive miljøene som er hovedproblemet i livene deres, ikke homofobi i minoritetsmiljøene, slik majoriteten vil ha det til, skriver Eggesbø og Stubberud.
Den kulturelle hovedfortellingen om homofobi i innvandrermiljøer skriver seg altså inn i en større fortelling om konservative innvandrere og tolerante hvite. Men opplevelsen av å ikke bli oppfattet som troverdig, gjalt også motsatt vei, kommenterer de.
For eksempel fortalte en ung homofil mann som hadde vokst opp i Norge med foreldre fra Midtøsten at de majoritetsnorske venninnene hans ikke trodde at foreldrene hans ville reagere så negativt på at han kom ut til dem, som han selv fryktet.
Han opplevde at det var vanskelig å forklare hvordan frykten «satt i nervesystemet», og at «folk tenker at vi er så overdramatiske». Det var vanskelig å overbevise venninnene om alvoret i den sosiale kontrollen han opplevde fra familien og folk med samme landsbakgrunn.
