Dette er et innlegg. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å sende et innlegg, kan du sende det hit.

Jim Swann skrev i Aftenposten den 05/08/24 at «noen barn er utypiske for sitt kjønn. Det betyr ikke at de er født i feil kropp» i en kronikk som bærer preg av manglende kunnskap om transtematikk og kjønn, samt et virkelighetsfjernt og underlig perspektiv på 80- og 90tallets kjønnsuttrykksnormer.

– Det er en kamp for å utvide kjønnsrommet for alle

Paul Omar Lervåg mener det ikke må handle om enten/eller. Hverken for homser og lesbiske som føler at kjønnsrommet er for trangt, eller transpersoner og ikke-binære som vil ut av boksen de er satt i.

Debatten har fortsatt på flere kanter, blant annet i Blikk.

Paul Omar Lervåg tar til orde for at samfunnet med fordel kan jobbe med økt aksept for både transpersoner og de som bryter med normative forventninger til kjønnsuttrykk.

Swann følger på sin side opp med påpeke hvor aksepterende han er, før han mer eller mindre fastslår at verken transpersoner eller kjønnsidentitet eksisterer.

Jim Swann svarer Paul Omar Lervåg

– Jeg mener trans ikke er noe man er, men noe man gjør, skriver Jim Swann.

I den opprinnelige kronikken sauses kjønnsuttrykk, kjønnsroller, kjønnsidentitet og seksuell orientering sammen til en ugjenkjennelig forvirringssuppe, og ethvert håp om at en logisk tråd på magisk vis vil åpenbare seg bare man ønsker det sterkt nok blir raskt slukket.

For mange som deltar i kjønnsdebatten i Norge ser kildekritikk ut til å være et fremmedord, med bred enighet om at de det gjelder ikke trenger å være en del av samtalen om deres rettigheter.

Swann trekker frem et eksempel med treåringen Sigve som ikke forstår forskjellen på gutt og jente, og insinuerer at han derfor måtte være trans.

– Jim Swanns svar er full av transfornektende ideologi

Paul Omar Lervåg svarer på Jim Swanns tilsvar til eget innlegg; «Det er en kamp for å utvide kjønnsrommet for alle»

Siden Sigve viste seg å ikke være trans, men tre, blir han Swanns argument for tvangspubertet for transungdom.

Han mener det er bra at de ikke slipper unna og han håper at de tvinges til å gjennomgå en kroppslig endring som utløser en potensielt livsfarlig kjønnsdysfori og behov for mer inngripende kjønnsbekreftende kirurgi senere.

Han ønsker også at transbarn nektes behandling.

Den eneste kjønnsbekreftende behandlingen for denne aldersgruppen er sosial transisjon, der barnet justerer navn, pronomen og kjønnsuttrykk ut fra sine personlige preferanser, det er altså kjønnsuttrykk løsrevet fra juridisk kjønn Swann ønsker å nekte disse barna.

Forfatter ser heller ikke ut til å ha fått med seg Rikshospitalets praksis frem til 2016 med tvangssterilisering av transpersoner før endring av juridisk kjønn, og han deler menneskeheten inn i to mulige kjønn supplert med en pussig egendefinert sidekategori kalt «kjønnsutypisk» som ifølge forfatter består av homofile barn i utvikling og han selv.

Dette baseres blant annet på at han går med rosa genser, som jeg sliter med å se det radikale i, og en kobling man ifølge han har påvist mellom kjønnsutypisk lek og senere skeiv seksualitet, med en kilde som avviser koblingen.

Forfatter ønsker normene for kjønnsuttrykk fra 80- og 90tallet tilbake, og fremsnakker disse som ekstremt åpne og inkluderende og noe nåtiden bør lære fra, som gir lite mening hvis man løfter blikket og ser rundt seg – kjønnsuttrykksmangfoldet har aldri vært større enn det vi har i dag.

Sett bort fra enkelte unntak på MTV var datidens normer relativt strenge, og negativ sosial kontroll holdt folk flest på plass i sine kjønnsorganbaserte uttrykk.

Kontrollen var ekstra hard på denne tiden på grunn av 70tallets utvidelse av kjønnsforståelse som noe mer enn innover- og utovertiss, og at femininitet og maskulinitet ikke lenger alene definerte seksuell orientering eller kjønnsidentitet.

Kontrollen var ment å slå denne utviklingen ned, noe man for eksempel kan se i Swanns frykt som ungdom på 90tallet for å være homofil, og takknemligheten for at han «ikke så homo ut».

Gutter kan ikke bli jenter, og det er heller ikke det transpersoner er.

Jeg har vært ikkebinær hele livet, på samme måte som Swann har vært den han er hele livet.

Swann og mennesker som han bør klare å akseptere at en gutt er en gutt fordi han sier det, selv om guttens kjønnsorgan kanskje bryter med deres kjønnsnormative forventninger.

Ikkebinære barn kan vise hvor åpen du faktisk er for kjønnsuttrykk som bryter med forventningene du har. Reflekter rundt ubehaget du føler, og anerkjenn hvor mye av dette som faktisk handler om dine fordommer og faste rammer for kjønn, ikke at en gutt vet at han er en gutt.

Jeg vokste opp samtidig som Swann, og opplevde kontinuerlig kritikk av utseende, lekevalg, måten jeg snakket på, satt på osv.

Swann forsøker å skremme med at mangfoldskursing forvirrer barn og voksne.

Kursingen har gjort at barn som meg i dag har tilgang til ord for å forklare hvem de er til seg selv og til sine omgivelser, barna som ikke er som meg får tilgang til kunnskap om at vi fins, og voksne får, vanligvis, utvidet sin forståelse for menneskelig mangfold.

Når jeg som barn sa at jeg verken var gutt eller jente, fikk jeg beskjed om at det var feil og at jeg var forvirret, kunnskap om mangfold har gjort at barn i dag ikke må gjennom dette. De må ikke å vokse opp i en virkelighet der de defineres som feil eller forvirret bare fordi de er annerledes.

Av uklare årsaker ønsker Swann at nåtidens og fremtidens transbarn skal utsettes for det samme som meg, fremfor å vokse opp i et samfunn preget av aksept og toleranse for det påviste mangfoldet menneskeheten har.

Dette baserer han blant annet på at han ikke har sett forskning som viser at vi eksisterte som barn.

Med fare for å ødelegge transmystikken; samtlige av oss transpersoner var barn først, før dette var vi til og med babyer. Vi har til og med foreldre – forstå det den som kan.

Det er ikke sånn at vi springer ut som ferdig utvokste drag queens og fargeklatter av nærmeste regnbue og spurter inn i nærmeste barnehage for å kjønnsforvirre barn med pisker og sexleketøy strødd etter oss som et eller annet absurd fabeldyr.

De fleste av oss mener heller ikke at vi er født i feil kropp, da det hadde tilsagt at det fantes en kropp til der ute som noen hadde stjålet fra oss, og at vi hadde stjålet noen andres.

Swanns narrativ blir litt vel fantasifokusert, selv for en som har jobbet 17 år i barnehage.

Transpersoner ønsker bare å ha den kroppslige autonomien dere andre tar for gitt, at vi får tilgang til kjønnsbekreftende behandling på lik linje som cispersoner har i dag, og at patologiseringen av våre ønsker for egen kropp og eget liv tar slutt, også fra privilegerte menn i rosa genser.

De eneste i kjønnsdebatten som prøver å redefinere barns identitet på grunnlag av lekepreferanser er mennesker som Swann selv, som mer eller mindre hevder å kunne fastslå barnets seksuelle orientering på grunnlag av barnets lekevaner.

Dette er en god demonstrasjon på hvor lite fleksible og antifeministiske kjønnskritikere i realiteten er, også opp mot kjønnsroller og kjønnsuttrykk.

For alle Guders og menneskers skyld: La barna få være barn, og la de få pokker få leke med hva de vil uten å seksualisere eller kjønne dette, hvis ikke er vi snart på vei tilbake til det dystopiske kjønnsstereotypiske landskapet 80- og 90-tallet i realiteten var preget av her i Norge.

Og da er det mer enn rosa gensere som ryker ut av vinduet.