Meninger
Rødts transpolitikk: ett skritt fram eller hundre år tilbake?
Til helgen skal Rødts landsmøte behandle et forslag om transbehandling. – Vi advarer mot forslaget, skriver Skeivt utvalg i Rødt.
Rødts landsmøte nærmer seg, og et sentralt skeivt veivalg står på blokka; skal vi motarbeide, eller støtte Rikshospitalets behandling av transpersoner?
Fordekt omveltning
For utenforstående kan hele den politiske kampen om hvem som skal gi helsehjelp til transpersoner, og på hvilken måte, fremstå som ganske forvirrende. Ulike fagmiljø står mot hverandre, og aktivistgrupper med diametralt motsatte standpunkt påberoper seg alle omsorgen for transpersoner.
I denne forvirringen er det forståelig at Rødts arbeidsprogramkomité har latt seg lede til å innstille på at Rødt skal mene at transpersoner «skal få omsorgsfull behandling bygd på god medisinsk praksis og forskning», og ikke minst: at «Kapasiteten ved de regionale kompetansesentrene og Rikshospitalet må bygges ut».
Vi vil imidlertid advare delegatene på Rødts landsmøte mot å vedta dette forslaget.
Bak den omsorgsfulle retorikken ligger det – uansett intensjon – i virkeligheten en total omveltning av partiets nåværende standpunkt.
Politikken endres fra å støtte frigjørings- og rettighetskampen til transpersoner og ikke-binære, til å støtte fortsatt undertrykkelse og mishandling.
Vi vil her forklare hva som står på spill:
Transpersoners behov
Rødt har programfestet at transkvinner, transmenn og ikke-binære (de som er utenfor det binære skillet mann-kvinne) har rett på frihet fra diskriminering og frihet til å leve fritt.
Spørsmålet om helsetilbudet deres handler i bunn og grunn om vilkårene for å leve fritt.
Transpersoner og ikke-binære har i dag mye verre levekår enn befolkningen ellers. De er oftere trygdet, de er sykere, de blir diskriminert på arbeidsmarkedet, blir oftere banket på gata og dør oftere av selvmord.
De har ikke verre liv fordi de er trans, men fordi samfunnet straffer det å være trans, og fordi staten hindrer tilgangen deres på kjønnsbekreftende behandling.
Å være trans er ikke en sykdom, dette har blitt tilbakevist av vitenskapen for lengst.
Derimot kan inkongruensen – uoverensstemmelsen – mellom kjønnet man er og kroppen man er født med, gi stor smerte og ubehag.
Helsehjelp for transpersoner handler ikke om å kurere trans-heten deres, men å bidra til at livene deres blir bedre.
Transpersoner trenger derfor omsorgsfull behandling fra helsevesenet, basert på god medisinsk praksis. Men det er ikke det de får i dag.
Dette prinsippet er heller ikke kjernen i forslaget som vi argumenterer mot.
Rikshospitalet og dets forbrytelser
Den egentlige kjernen i det nevnte forslaget er standpunktet om å bygge ut Rikshospitalets kapasitet, og støtten som gis til Rikshospitalets behandlingspraksis.
I dag har Rikshospitalet, gjennom Nasjonal Behandlingstjeneste for Kjønnsinkongruens (NBTK), monopol på all medisinsk behandling av transpersoner.
Det vil si alt fra utredning til hormonterapi til kirurgi er underlagt NBTKs åsyn.
På grunn av praksisen de har ført, og den som klinikken fører i dag, har transpersoners kamp i Norge de siste tiårene handlet om å oppheve dette monopolet.
Men hvorfor det?
I 2016 endret Stortinget loven slik at man fritt kunne velge sitt juridiske kjønn, altså det som står i alle registre.
Før dette kunne man bare endre juridisk kjønn med NBTKs velsignelse. For å få denne, og for å i det hele tatt få behandling, måtte man la seg sterilisere.
NBTK drev altså med tvangssterilisering av transpersoner fram til Stortinget tvang dem til å slutte med det. Siden har klinikken aldri beklaget, eller vist noen anger.
For øvrig er det fremdeles stort sett de samme menneskene som jobber der, nesten ti år senere.
Selv om NBTK har blitt tvunget til å slutte med sterilisering, har de fortsatt sine andre nedverdigende praksiser, og lagt til nye.
I dag er praksisen blant annet slik: Om du blir henvist til NBTK, må du belage deg på lange ventetider. Dette er ikke fordi NBTK mangler kapasitet, men fordi de velger å hale ut behandlingstiden.
Når du først er i forløpet, så må du belage deg på at det går et år mellom hver time, om de da ikke glemmer å kalle deg inn, eller glemmer at timen er oppsatt. Da er det tilbake på venterommet.
Om du blir henvist til NBTK, enten du er voksen eller barn, vil du bli stilt inngående spørsmål om blant annet hvordan du runker, om du tenker på deg selv som mann/kvinne når du runker, om du har tatt på deg din fars/mors klær mens du runker og mer til.
Hva har dette med saken å gjøre, ifølge all vitenskap som ikke er fra 50-tallet?
Ingenting, men nedverdigende er det.
Om du blir henvist til NBTK som barn og de vurderer å gi deg pubertetsblokkere, vil de tvinge deg til å kle av deg så de kan studere kjønnsorganet ditt og se hvor mye kjønnshår du har fått.
Uansett hvor mye du, et lite barn, ikke vil, så holder det ikke med et bilde eller at du forteller dem det.
Og om du mot formodning faktisk skulle få behandling på NBTK, må du belage deg på å opptre etter deres idealbilde av hvordan en transperson «bør» være.
Sier du noe feil, er du ut. Om du er transmann og ikke er tradisjonell mann nok, er du ute. Om du er transkvinne og ikke er tradisjonell kvinne nok, er du ute. Om du er ikke-binær er du i alle fall ute.
Videre vil du bli pressa til å kjøre «full pakke»: du skal både ta hormoner, fjerne bryster og operere kjønnsorganet – ikke minst må du gjerne sterilisere deg.
Om du mener du bare trenger noe av dette, synd for deg. Da må du krangle.
Men først og fremst: Om du blir henvist til NBTK, vil de gjøre sitt aller beste for å overbevise deg om at du ikke er transkjønnet. Alt du sannsynligvis har brukt år og dag på å tenke igjennom før du snakket med fastlegen om å bli henvist vil bli betvilt igjen og igjen.
NBTK mener selv de ikke er flinke nok til å skape tvil.
Derfor har de på statens regning sendt seg selv på kurs i konverteringsterapi (såkalt «kjønnsutforskende terapi»), altså «terapi» for å overbevise transpersoner om at de ikke er transpersoner.
At konverteringsterapi for transpersoner, i likhet med konverteringsterapi for homofile, ble forbudt i 2023, ser ikke ut til å ha stoppet NBTK.
Men likevel: er ikke NBTK fagfolk, og skal ikke leger og psykiatere først og fremst hjelpe pasientene sine på faglig grunnlag?
Har de ikke, tross sine feil, pasientens beste for øye?
Mon det.
Syke avvikere eller fritt mangfold
Transpersoner er ikke forvirrede syke mennesker, men en del av det menneskelige mangfoldet.
Rettesnoren for utformingen av helsetilbudet må følgelig være å gi bedre livskvalitet.
Det sier transpersoner selv, det sier de som har transisjonert men angret, det sier den internasjonale faglige organisasjonen for behandlere, det sier verdens helseorganisasjon og det sier det norske helsedirektoratet.
Men hva skal dette innebære i praksis?
Det, sier for eksempel Helsedirektoratet, innebærer at behandlingen skal handle om hva pasienten selv ønsker, og behandlingen skal baseres på pasientens informerte samtykke.
Det vil si at pasientene og legen(e) i samråd skal komme fram til hva som er best, og at pasienten skal være informert nok om hva behandlingsformene innebærer til å ta et valg om hvorvidt hen skal ha behandling, og da hvilke typer behandling hen vil ha.
Som vi har sett over er dette det motsatte av hva NBTK gjennomfører i sin praksis.
NBTK henger igjen i, og er ideologiske propagandister for, et avleggs syn som ser på kjønnsinkongruens som et sykelig avvik, hvor det beste for både nasjonen og pasientene er at det blir færrest mulig transpersoner.
De hevder det er bedre å «finne ut» (bli konvertert til) at du ikke er trans, enn å få behandlinga du ber om.
NBTK sier selvsagt ikke dette rett ut, men pakker det inn i en vitenskapelig språkform som bedyrer evidens og omsorg for pasienten: hva om de angrer, hva om det er ei motegreie, vi vet ikke nok om disse behandlingsformene som er 100 år gamle og så videre.
Vi har sett dette før.
Det er ikke første gang vitenskap og faglighet blir brukt i ideologiske konflikter og til undertrykkelse.
Det var psykiatrien som i løpet av 1800-tallet sykeliggjorde homofili som noe degenerert og en perversjon. Homofile ble likestilt med de som forgrep seg på barn og dyr, de var i bunn og grunn overgripere. Ikke bare det, men de forførte barn for å skape flere homofile gutter og jenter.
Denne sykeliggjøringen tok for Norges del ikke slutt før i 1972, i hvert fall på papiret.
I løpet av samme periode kom også andre vitenskapelige og faglige tradisjoner til.
Instituttet for seksualvitenskap i Tyskland hadde fra 1920-tallet en helt annen tilnærming, som så på både homofile og transpersoner som en del av menneskehetens naturlige mangfold.
Dette arbeidet tok slutt i 1933 når nazistene stengte instituttet, og alt det vitenskapelige arbeidet gikk opp i røyk på bokbålet.
Det var likevel denne tradisjonen som bygde seg opp etter krigen, og sto i kamp med den andre om definisjonsmakten over om homofili var sykelig eller ikke.
Nå er det for de fleste selvsagt at homofile ikke er syke, men den samme regla gjentar seg for transpersoners del.
Skremselsbildene om transpersoner er omtrent identiske med de som har blitt brukt (og brukes) mot homofile:
Det er bare en fase. De er pervoer som vil forgripe seg på deg i garderoben. Barn må beskyttes mot propaganda – vi må forby prat om homofile/transpersoner i skolen og i offentligheten. De forfører barn. Det er sosial smitte. De må kureres. Og så videre.
Det evige monopolet
Tross alt overfor, og tross at den progressive vitenskapen har vunnet frem hos den styrende myndigheten, Helsedirektoratet, tviholder NBTK på monopolet sitt.
Dette monopolet ble egentlig opphevet når Helsedirektoratet kom med nye retningslinjer for behandling i 2020, og helseregionene ble bedt om å opprette regionale behandlingstilbud, inkludert medisinsk behandling.
Men NBTK er en aktivistisk klinikk: De klarte å overbevise helseforetakene om at de regionale tilbudene kun skulle tilby samtaleterapi. For medisinsk behandling må man fremdeles til Oslo og til NBTK.
De regionale tilbudene har helt presist blitt kalt «glorifiserte venterom».
NBTK har heller ikke stoppet der.
Etter Helsedirektoratets retningslinjer skal fastleger egentlig kunne gjennomføre enkel behandling, som å skrive ut hormoner.
Men NBTK fører en aktiv jakt på leger som gjør dette, og melder dem inn til et helsetilsyn som av uforståelige grunner velvillig avskilter dem.
Situasjonen er med andre ord at fagfolk står mot fagfolk i det statlige helsevesenet.
Helsedirektoratet og oppdaterte fagfolk i ulike deler på den ene siden klarer ikke å bryte gjennom mot NBTKs institusjonelle legitimitet
Vi kommer dermed ikke unna at det må politisk inngripen til for å gjøre ende på NBTKs terrorvelde. Derfor må Rødt ha et klart standpunkt.
Verken Washington eller Moskva
I 1917, etter oktoberrevolusjonen, opphevde Den russiske føderative sovjetrepublikken forbudet mot homofili, og tillot behandling av transpersoner.
Sovjetunionen gjorde enorme framskritt i behandling av transpersoner.
Dette er én holdning sosialistene antok overfor skeive. Med Stalins inntreden tok historien en mindre stolt vending, under hans ledelse forbød Sovjet homofile og transpersoner i 1932.
Likeledes har venstresida i Norge en brokete historie.
I Rødts forløper, AKP, foreslo man på 70-tallet å erklære homofili som «avvik».
Dette ble stående til et internt opprør tvang ledelsen til å trekke tilbake uttalelsen. Siden har vi stått på homofiles side. Vi i Rødt har også gjort det for transpersoner de siste åra.
Men: I løpet av det siste tiåret har alle reaksjonære krefter forent seg til et uhellig korstog mot transspøkelset: Trump og Putin, Paven og evangelikere, Marine le Pen og Giorgia Meloni, fundamentalistiske islamister og nazister, transfobe «feminister» og «bekymrede» leger.
Skal Rødt føres på denne lista?
