Meninger

Oslo Queer: – Det er på høy tid at kritikken løftes ut av kommentarfeltene

– Vi ønsker å benytte anledninga til å påpeke noen dysfunksjonelle sider ved den skeive bevegelsen, skriver Tonje Moser i Oslo Queer.

Solidaritetsparaden i Oslo 25. juni.
Solidaritetsparaden i Oslo 25. juni.
Publisert Sist oppdatert

Etter ønske fra kronikkforfatter er tittel endret og innlegg publisert på nytt.

Oslo Queer har vært en av Salams nærmeste samarbeidspartnere de siste månedene gjennom Reclaim Pride kollektivet. Oslo Queer kommer derfor med en selvstendig uttalelse på grunnlag av påstander som vi mener er uriktige av Omar Orhan Akhtar sin varsel om ukultur i Salam i Blikk artikkelen hvor det hevdes: «Salam og samarbeidspartnere har låst seg fast i konflikter. De ønsker ikke å diskutere løsninger. De vil bare kritisere.»

Vi ønsker å benytte anledninga til å påpeke noen dysfunksjonelle sider ved den skeive bevegelsen. Hvis vi nå skal ta en oppvask offentlig, om (u)kultur i skeivt organisasjonsliv er det viktig å skape bredde i diskusjonen, uten at den gir næring til ytre høyresiden, som vi ser har vært tilfellet med den pågående debatten de siste dagene. Dette vil si at vi med dette innlegget ikke kommer til å kaste enkeltpersoner under bussen, for å slå politisk mynt når det gjelder interne konflikter. De som har vært med noen år på feltet, vet at sentrale folk i bevegelsen har sine svin på skogen og at giftig organisasjons(u)kultur og ujevn maktbalanse er noe flere har slitt med.

Konfliktløsning i felleskap

Oslo Queer har sammen med ledelsen i Salam konsekvent etter 25. juni, samt også i Blikk-artikkelen i juni, etterspurt et internt fora for konfliktløsning. Forespørselen om å opprette et internt forum ble sendt ut på epost til de fleste ledere av skeive organisasjoner, samt diskutert under dialogmøtet Oslo Pride arrangerte august, i anledning 10. september-markeringen. Både Oslo Queer og Salam har deltatt i de mange dialogmøtene som er satt opp med ulike etater og myndigheter etter 25. juni. Vi tenker at deltagelsen i disse foraene får tale som vårt utgangspunkt og vår primære intensjon om ønske om samarbeid. Kritikk uten en motivasjon til å finne mulige løsninger er ikke hensiktsmessig.

Oslo Queer mener snarere at det er på høy tid at kritikken som kommer innenifra bevegelsen løftes ut av kommentarfeltene og inn i et mer demokratisk fora. Vi ønsker oss muligheten for å jobbe for transformasjon gjennom konstruktiv kritikk om undertrykkende mekanismer i bevegelsen, og at kritikken faktisk anerkjennes og arbeides med når den løftes frem av organisasjoner og enkeltindivider. Tenk så mye vi kan lære av hverandre hvis vi faktisk gir hverandre mulighet til å jobbe aktivt med kritiske perspektiv og konfliktløsning i felleskap.

Interseksjonell bevegelse?

For det har vært mye kritisk utveksling fra flere parter opp igjennom årene om vår skeive bevegelse. Hvis ikke vi kan løse kritiske kjerneproblemer i felleskap, står vi jo heller ikke noe særlig sterkt sammen.

Mye av kritikken Oslo Queer har kommet med i år, er verken ny eller særlig kontroversiell. Et av våre kjernepunkter er faktisk det at vi ønsker å utjevne de undertrykkende mekanismene som ofte kommer av hvordan makten er ujevn fordelt og som leder til en mangel på flere skeive politiske stemmer i bevegelsen. Vi ønsker at det utarbeides en felles handlingsplan mot rasismen som forekommer i vårt miljø, da dette er en av de tingene som har vært etterspurt i flere år.

Et annet kjernepunkt er: Hvis vi nå skal kalle oss for en interseksjonell bevegelse, så må vi i større grad tørre å diskutere, og se på hvordan de med mest ressurser og makt kan tilrettelegge og gi plattform for mindre og mer sårbare skeive aktører. Dette tenker vi heller ikke er et kontroversielt ønske, men snarere noe det er mulig å ha konsensus om. Men det koster å gi fra seg plass og det er ubehagelig å bli stilt til veggen med sine privilegier. Dette er jo diskusjoner som er utrolig betent, og det er et tungt emosjonelt ekstraarbeid oppå alt det andre vi står i.

Men kanskje er det slik at vi trenger å lære oss å stå i ubehaget som kommer når man blir direkte konfrontert med makthierarkier og ulikhet innad i bevegelsen. For hva er reelle handlinger i en interseksjonell bevegelse egentlig? Hva betyr egentlig interseksjonalitet i norsk skeiv bevegelse 2022? Og hva har det å si for en minoritet i minoriteten? Hvordan går vi fra slagord til handlinger? Er ikke dette noe vi kan og burde diskutere i felleskap? Oslo Queer mener at det er ut av felles diskusjoner og konflikthåndtering at det bør arbeides for strukturell forandring som løfter frem de med mindre ressurser og makt. Her har vi som alle andre mye å lære, samt forbedringspotensialer.

Demokratiske prinsipper

I skeiv politikk vil det alltid være områder det vil oppstå konflikter og tematikker man ikke vil komme til enighet om. Dette betyr ikke at man ikke ønsker å forhandle eller jobbe mot å finne løsninger på andre ting sammen. Alt er ikke svart-hvitt i ett uenighetsfelleskap. Det er kanskje i gråsonene vi kan møtes. Men per i dag er det en ujevn maktfordeling på hvem som får sette agendaen og hvilke stemmer som løftes opp og frem under større markeringer. Det er også et spørsmål om hvem som er selvfølgelige rundt maktens bord, hvem som blir invitert og hvem som konsekvent blir utelatt.

Oslo Queer har foreslått flere løsninger på konfliktfylte politiske saker. Reclaim Pride var faktisk et ganske så stort initiativ, som gjennom handling ble arrangert for å komme med andre oppskrifter og løsninger på skeiv organisering av Pride. For ordens skyld tar vi i den kommende pridemarkeringen videre som eksempel, da det er denne vi har diskutert offentlig og fordi Oslo Pride er noe felles i den skeive bevegelsen.

Oslo Queer mener at paraden burde utformes etter demokratiske prinsipper. Vi mener at en paradekomite er et steg i en demokratiserende retning. Dette fordi vi mener prideparaden tilhører folket og ikke Oslo Pride. Året 2023 kan bli et vendepunkt for hvordan vi organiserer et felles skeivt folketog. Som løsning har Oslo Queer etterspurt muligheten om en paradekomite internt for pride 2023. Hvor samtlige organisasjoner kan stille med en representant, om de ønsker og har ressurser til dette. Vi ønsker oss videre en diskusjon om plasser i paraden kan kjøpes av kommersielle aktører for 50.000 kroner. Er dette noe vi ønsker i paraden i det hele tatt, og hvem tilhører disse pengene i så fall?

Videre har det aldri blitt diskutert internt i bevegelsen om det er greit eller innafor å sende prideparaden på NRK. Er det ikke på tide at vi spør bevegelsen og tar tempen på hva vi vil ha som en felles markør og hva om er viktig å samles om under Norges største pride markering?

Minoritet i minoriteten

Videre stiller vi spørsmål ved hvordan vi i felleskap kan sette tema for pridemarkeringen og hvem som har eierskap til å sette denne agendaen? Neste års pride tema er «minoritet i minoriteten». Oslo Queer håper at dette er starten på et unikt samarbeidsforum i bevegelsen, hvor minoritetene er representert og ivaretatt. For ivaretagelse av minoriteter koster både penger og tid. Er vi villig til å sette av disse ressursene? Vi håper på det og er gjerne med på innspillmøter hvis dette opprettes.

Oslo Queer har vært en av de fremste kritikerne av hvordan Fri og Oslo Pride håndterte situasjonen i etterkant av 25. juni. Vi var også tydelige motstandere av hvordan den offisielle paraden til Oslo Pride den 10. september ble brukt som en plattform for å fronte den norske stats homonasjonalistiske propaganda.

Når Jonas Gard Støre i sin tale den 10. september ubestridt fremhever at de sammen med oss tok tilbake gatene og demokratiet. Da er det etter vår mening noe som ikke henger på greip og det sier det noe om manglende solidaritet til de mest prekære skeive i bevegelsen. Vi mener statsministerens tale hvitvasker historien om hva som faktisk skjedde etter terroren.

La oss nå ikke glemme at det var skeive minoriteter og den skeive bevegelsen selv, gjennom et historisk unikt samarbeid som tok tilbake gatene allerede timer etter skytinga. Terroren - eller «barskytinga» som nå mediene omtaler det som - avdekket det faktum at staten lot oss i stikken dagen og månedene etter. Det avdekket også at mange prekære skeive mangler ett sikkerhetsnett og alternativer når staten ikke stiller opp. Dette gjør at vi må vi spørre oss selv om; hvordan vi sikrer de mest sårbare av oss og hverandre? Kanskje er det slik at når man er så avhengig av staten som noen organisasjoner er, så koster det for mye å være kontroversiell. Da er de som stiller skarpest kritikk når det rakner, lett målskive når ting ikke er behagelig lenger og man vil rydde i rekkene.

«When shit hits the fan»

Den rosa linja går rett gjennom vår egen bakgård og den høyreekstreme fascismen som vokser i Europa burde fordre til «mutual aid» i den skeive bevegelsen. Som vi så i sommer, er aktivister og alternative nettverk gode å ha «when shit hits the fan». Derfor er det viktig å fordele makten, ressursene, oppgavene, og kunnskapen, slik at vi kan løfte det skeive felleskapet i sin helhet når det stormer. Den skeive bevegelsen er verken solidarisk eller demokratisk nok på nåværende tidspunkt.

I beste tilfelle kan vi håpe på gjensidig hjelp i uformelle nettverk, mens de privilegerte og komfortable skeive kan ta med seg pridefeiringen og kampen hjem til sine hus, hytter, og hager. Hvis vi nå skal fremme påstanden at «sammen står vi sterkere» må man også tørre å stå i ubehaget som kommer i diskusjoner hvor vi ikke fungerte og når vi ikke fungerer. Denne rollen kan ikke hvile ene og alene på noens skuldre. For det er i krisetider vi viser hvem vi er sammen på godt og vondt.

Powered by Labrador CMS