Ut av et skap og inn i flere skuffer

Dette er et innlegg. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å sende et innlegg, kan du sende det hit. Innlegget er også sendt til avisa Dagen. 

I mange år sto jeg inne i et skap, jeg hadde det fint i skapet, ute blant folk var jeg ikke et seksuelt vesen. Ingen spurte om jeg var homo eller hetero.

Det kunne være en gammel tante eller onkel som kunne driste seg til å spørre om jeg hadde en kjæreste. Men jeg hadde ikke noe press fra nær familie om hverken giftermål eller barnebarn. Jeg hadde ingen behov for å fortelle hvem jeg likte, eller hva jeg likte.

Etter hvert ble det trangt i dalen jeg bodde, og jeg oppsøkte skeive miljøer. Der ble man gjerne spurt om «Er du inne i skapet eller ute av skapet».

Hvis jeg sa at jeg var inne i skapet, så ble jeg gjerne konfrontert med nye spørsmål om jeg skammet meg over legningen min, og jeg ble nesten sett på som en sviker som ikke sto opp for alle som var skeive.

For meg har seksualiteten min alltid vært en privatsak. Jeg har lurt på hvorfor heterofile ikke også må komme ut av skapet og si at« jeg er heterofil og liker andre noen av det motsatte kjønn.»

Jeg begynte i ny jobb på en skole som var helt ny. Første gang ledergruppa var sammen, så måtte alle presentere seg.

Innlegg

Kreativ skriving - en form for identitet

I tillegg til tidligere meritter på jobbmarkedet, så kom mange med mer personlige opplysninger om hvem de var gift med og hvor mange barn og barnebarn de hadde.

Til slutt var det min tur, og jeg hadde ingen ekteskap bak meg eller barn å forsørge. Jeg følte for første gang presset om å fortelle noe mer om meg selv utover det at jeg hadde vært en lojal arbeidstaker. Så jeg sa at jeg var homo, ingen fortrakk en mine der og da, men utover kvelden, så fikk jeg en rekke sms-er om hvor flott det var at jeg hadde stått frem.

Jeg ble litt forlegen, fordi var jeg plutselig så enestående nå?

Jeg var den samme som før, med de samme verdiene og meningene som før jeg sto frem.

Rektor spurte om jeg ville være en ambassadør for skeive ved skolen fordi det kom sikkert til å komme andre ansatte som var homofile og elevene våre trengte forbilder. Dette var svært unaturlig for meg, og jeg likte det svært dårlig.

Nå var jeg han som var homo. Jeg ville bare være Bjørn.

I det skeive miljøet, så fikk jeg også mer respekt som åpen homo. Ikke bare skulle jeg være åpen, men jeg burde også gå i parader og helst holde appeller.

Noman Mubashir: Hvem skal endre holdningene deres?

Jeg fikk mange homofile venner, og der åpnet nye spørsmål seg som jeg ikke var forberedt på. Spørsmålene kunne være om jeg var bottom eller topp, altså om jeg likte å knulle eller bli knullet.

Jeg følte at jeg måtte åpne hele nattbordskuffen og at jeg ble plassert i en hel kommode av skuffer.

Når jeg begynte på en ny skole et par år senere, så hadde jeg faktisk fått meg kjæreste, men når jeg skulle presentere meg for de ansatte, så hadde jeg gått inn i skapet igjen.

 Jeg orket ikke å presentere meg som homo og bli sett på som «The only gay in the city».

Endelig kunne jeg leve et stille og rolig liv med kjæresten min.

– Er det jeg som har fordommer nå?

I nabolaget hvor vi bodde visste alle at vi var samboere, og vi ble inkludert som en naturlig del av nærmiljøet uten at vi måtte vise innholdet i nattbordskuffen vår. Det samme med min familie, de var bare glade for at jeg hadde en kjæreste, så jeg hadde noen som var min.

Kan ikke vår seksuelle legning være en privatsak uten at vi må gå ut av skap og plasseres i skuffer?

Kan vi ikke bare være mennesker som liker litt forskjellige ting uten av vi må «Oute» oss selv og andre?

Er ikke mangfold og fargerikt felleskap flott da, uten at vi må lage sirkus av det? 

Jeg ønsker å være en del av regnbuefamilien hvor også heterofile er en del av fargeskalaen…