Egne fordommer størst i møte med bygda

«Rygerkongen» forlater hurtigbåtterminalen i Stavanger, og 36 minutter senere er vi på Halsnøy-kaia i Finnøy kommune i Rogaland.

– Hei, sier en kvinne i turkis jakke blidt og loser oss mot sitt røde glis, som hun kaller den godt kjørte Mitsubishien.

Hurtig huskjøp

Gro Skartveit er kommet hjem. 23 år etter at hun flyttet fra familien og de 140 innbyggerne på den lille øya, bestemte hun seg for å komme tilbake.

– Det vil si, det var vel partneren min Heidi Skifjell som hadde mest lyst på et småbruk. Vi var hjemme på besøk hos mamma i påsken. Mens vi ventet på fergen, gikk vi en tur og så at et småbruk med boplikt skulle selges. Selgeren traff vi på kaia. Vi tenkte i tre timer og la inn et bud.

Få dager etter var hus og løe i en blindvei deres.

– Folk trodde vi var gale! sier Gro og ler godt.

Flere bedehus enn kirker

Hun parkerer den lille bilen rett ved siden av morens oransje hus. Ved siden av står en Fiat bobil, også kjøpt på impuls. 16 sauer og en katt tar oss passe nysgjerrig imot. Mora bor vegg i vegg, faren døde derimot i 1992.

– Jeg var ei pappajente, så det var veldig trist. Noen ganger tenker jeg likevel at jeg har spart ham for mye, stakkars, sier Gro og serverer egenlagd eplekake.

Svært mange i Rogaland vet mye om hvem Gro Skartveit er. Ikke bare fra hennes store ­engasjement og jobb som sosionom for ­prostituerte hos Kirkens Bymisjon, som leder av Veiledningssenteret for pårørende eller som politiker. Private og personlige opplevelser som er tøffe nok å dele med familien, har hun valgt eller måtte dele med offentligheten.

Kino var synd

Vi rykker til start. Gro Skartveit vokste opp som den minste av seks søsken på en gård med sauer, gris, kyr og frukt på Halsnøy. En av seksten øyer i Finnøy kommune, som har flere bedehus enn kirker.

– Foreldrene mine var ikke særlig aktive på bedehuset, men kulturen var likevel preget av pietisme. Det var synd å ta hull i ørene og gå på kino. Husk at dette er over førti år siden. Avstandene var store. Jeg var i Stavanger en gang i året for å gå til tannlegen. Jeg håpet at jeg hadde hull, for da kunne jeg dra to ganger.

Ferier var det aldri snakk om, somrene betydde gårdsarbeid. Da som nå er bedehuset møtestedet for det meste. Da Gro Skartveit ­vokste opp, gikk hun på søndagsskolen. Kristen ble hun på et tradisjonelt vekkelsesmøte i telt. Så ble hun aktiv i Indremisjonen. Våren 1986 skjer et overgrep som holder på å ødelegge ­hennes forhold til religion.

Overgriper og predikanten

– Jeg hadde ting jeg slet med. Etter en sjele­sorgsamtale med en predikant og tillitsvalgt, ville han be for meg. Det er det sterkeste du kan gjøre for et annet menneske. Du lukkes inn i hellige rom. Jeg legger meg etterpå, hører at han roper på meg og ber om vann. Han holder rundt meg, og så er det svart. Jeg er glad for at jeg ikke husker mer, sier hun stille.

Etterpå kom mange sykemeldinger, hun ba om tilgivelse og ville dø hver kveld. Det måtte en venninne til hele ti år senere for å få henne til å skjønne hva hun hadde vært utsatt for. Ei tid etter leser hun i Vårt Land at en overgriper har fått jobben tilbake i Kirken. Da forstår hun at det er nødvendig at flere historier kommer fram.

– Jeg planla ingenting, men ringte avisen og sa: «Jeg heter Gro Skartveit og har opplevd overgrep fra en predikant. Folk må forstå hva dette er. Vil dere intervjue meg?» Det ble sprengstoff, og tøffere og travlere enn jeg hadde trodd. Jeg måtte fortelle dette til mamma og andre som ikke visste det. Det vil si alle.

Kirken tier ennå

På denne tida bor ikke Gro Skartveit på ­Halsnøy og har lite kontakt med hjembygda. I de kristne miljøene der visste de ikke helt hvordan de skulle ta det. På den ene siden var ­organisasjonen sterk, og de måtte beskytte seg selv. På den andre siden bugnet stua i Stavanger over av blomster. Det ble også bok, «Ulvar i lammeflokken». Det førte til at søkelyset for alvor kom på overgrep i kirken. Fortsatt ringer kvinner til henne og forteller sine historier.

– Jesus gikk inn og rensket templene, så jeg tror Gud er glad for oppgjøret jeg har tatt. Det ble fortiet i altfor mange år, og på mange måter blir det ennå tiet for mye.

Skikkelige Gro Skartveit som aldri hadde hatt ungdomsopprør, ikke slamret med dører, ikke gått ut på byen, hadde BSU og gullbok på Posten. Hun lagde jordskjelv i Den norske kirke. Noen år senere skulle hun igjen være en del av avisenes overskrifter. Da som KrF-­politiker i Stavanger.

Kjærlighet ved første blikk

Gro og Heidi møttes gjennom venner. Heidi begynte å gå på Viking-kamper, som var Gros store lidenskap. Noe mer enn vennskap vokste fram.

– Jeg hadde ikke hatt langvarige forhold med menn. Men så møtte jeg Heidi, og jeg forsto det med en gang. Vi fikk en helt ­spesiell kontakt, og etter hvert ble vi kjærester. Jeg sendte e-post til mamma og fortalte at Heidi ikke lengre bare var ei venninne, og at vi kom som planlagt på middag. Var det greit? Det var det, og så var det ikke mer snakk om det.

Snakk om det offentlig ble det derimot. Gro fikk en telefon fra en journalist i Stavanger Aftenblad. De hadde hørt hun skulle melde seg ut av KrF, som hun satt i bystyret for. Det og årsaken ville de skrive om. Hun så hva som kom. Både i partiet og med jobben på nå nedlagte Duedalen behandlingshjem, som hadde bekjennelsesplikt i stillingen. Alle de store mediene ringte, jobbmessig var det også tøft.

Stiller til valg

– Det var ei vanskelig tid. På jobb ble det et ekstra personalmøte, folk kontaktet til og med biskopen. Jeg sluttet og visste at de dørene ble lukket. Jeg forsto også at det ville bli vanskelig å være KrF-politiker. Jeg kunne ikke slåss internt for å endre. Det måtte skje på andre måter.

Gro Skartveit melder overgang til Venstre, og det blir stille en stund. Hun jobber som sosionom, og nyter livet med Heidi. Så får altså paret ideen om å flytte til Halsnøy. Etter noen år stiller Gro som ordførerkandidat for Venstre. I en av Norges mest kristne kommuner. En enorm framgang for Venstre og mange personstemmer sørger for at hun vinner.

Skiller sak og person

Rogalands Avis skrev følgende på lederplass: «Når en kommune med så sterk lavkirkelig kultur som Finnøy bestemmer seg for å velge politikeren og ikke bryr seg med den seksuelle legningen, er en av de siste seirene vunnet.»

– Jeg tror det er sant. Folk på Finnøy klarer å skille dette, og de viser respekt for personer. En trenger ikke være enig i alle valgene alle tar. Vi må respektere de som mener en lever galt, de må få lov til å mene det. Jeg tror vi tenker for snevert om de kristne miljøene. Jeg ­opplever det sårende når mange homofile ­kritiserer ­miljøer de ikke har vært i nærheten av og kjenner. Det kan være mye støtte å få også for homofile i kristne miljøer. Alle er ikke stokk konservative.

Blomster fra menigheten

Når det er sagt, erkjenner Gro Skartveit at ikke alle tenker likt. Hun kunne ikke vært medlem av Finnøy KrF, til det er ledelsen for ­konservativ. Partiet sa rett ut at de ikke ville samarbeide med henne som ordfører, da hun bodde med Heidi. Gro Skartveit går ikke på bedehusmøter, men velger gudstjenesten som holdes på bedehuset en søndag i måneden.

– Jeg og Heidi ønsket nattverd og tok dette opp med presten da vi flyttet til Halsnøy. Vi fikk til svar at vi var velkomne, og at dette ikke var noe å snakke om. Vi fikk også blomster av menighetsrådet. Jeg hadde faktisk fryktet at vi skulle bli utestengt eller fordømt, men det skjedde ikke. Så lenge en har den frykten, kan en gå glipp av mye.

Noen var tause

Gro Skartveit måtte utfordre seg selv på mange områder da hun flyttet hjem, ikke bare i forhold til presten og nattverden. Heidi var den som straks engasjerte seg, startet 4H og trenings­senter. Det ble for tett for Gro, som heller gikk på Strandkaien i Stavanger med prostituerte i jobben for Kirkens Bymisjon. Sakte, men ­sikkert har det endret seg.

Imellom tårer og bønn har hun bestemt seg for å omgås folk som er glad i henne og ­respekterer henne. Hun trenger ikke være enig med alle i alt. Kreftene bruker hun fortsatt på alle som trenger råd og støtte, ifølge Heidi til alle døgnets tider. Partneren avslører at hun også har begynt å smelle med dører og er blitt bedre til å ta kritikk.

– Da vi kom tilbake, tok noen meg i hånda og ønsket meg velkommen. Andre forholdt seg tause. Selv ville jeg gi bygda en sjanse. Jeg var livredd, men hadde jeg ikke vært det ville jeg ikke blitt møtt med omsorg og fellesskap. Vi kan ikke gjøre det om til å være for eller mot homofili. Vi trenger å møte hverandre i hver­dagen og ikke gjøre det til et stridstema.

Respekt begge veier

Gro Skartveit gikk av som ordfører høsten 2015. KrF har nå ordføreren, med Venstre og Høyre i opposisjon. Hun er full av framtidstro og elsker livet som 50-åring. Slapper av med ved­kløyving, sauemating, tomatstell, fotball, turer med bobil, turer på øya og quiz. Hun tror at bygdedyret trekker seg godt tilbake i hulen sin.

– Senest i går fikk jeg en klem av en godt voksen dame som sa at mange bedehusfolk hadde stemt på meg. Skal homofile ha respekt fra andre må vi vise respekt tilbake. Det betyr ikke at vi skal være enige. Ting skjer også på Finnøy. Det bor andre homofile par her. Flere må våge å komme til små plasser som Finnøy. Det er et fantastisk sted å leve.

Gro Skartveit har engasjert seg i mye og velger å snakke de homofiles sak ved å bare bo på Halsnøy. Mye har skjedd på 23 år. Det er et åpnere samfunn og et sterkt samhold.

Styres ikke av andre

– Skjer det noe med oss, vet jeg at øyfolket blant annet vil slå gresset og ta seg av sauene. I Stavanger var jeg ikke i nærheten av en slik tilhørighet. Selv om noen mener at jeg og Heidi lever feil, skal ikke det hindre oss å delta på dugnader eller å synge julen inn. Jeg og Heidi er åpne og engasjerer oss på alle plan i ­samfunnet. Jeg tror det kan ha like mye effekt som å engasjere seg i en organisasjon, og vi trenger begge deler.

Gro Skartveit lever mer i nuet enn før og skaper gode soner for seg selv. Leser og ser på krim, elsker svart te, drikker rødvin av og til, nyter å pynte til høytider og å kjøpe roser.

– Jeg spiser ikke smågodt, men hver fredag i fjorten år har jeg kjøpt en pose til Heidi. Roser må jeg derimot kjøpe selv, sier Gro Skartveit og ler godt av det kjærlige sparket hun har avlevert.

Tar du ballen, Heidi?