Blikk markerer den internasjonale dagen for ikke-binære

I dag henter vi fram saker fra arkivet for å belyse ikke-binæres hverdag og kamp for anerkjennelse

– Å anerkjenne ikke-binære betyr ikke at du selv må revurdere din egen kjønnsidentitet, skriver Blikk-journalist Caroline Ugelstad Elnæs.

Publisert Sist oppdatert

Så sent som i mars i år ble forslaget om å etablere en tredje juridisk kjønnskategori i Norge nedstemt i Stortinget. Dette er ikke første gang et forslag har blitt fremmet, og heller ikke første gang det har blitt nedstemt.

«De av oss som ikke er menn eller kvinner fortjener å bli anerkjent som reelle mennesker med reelle liv og identiteter» skrev leder i Skeiv Ungdom, Odd Thomassen, som selv er ikke-binær, i en kronikk kort tid etter.

«Hva er det som gjør at du kan si at det jeg føler er mindre verdt enn det du føler?»

Dette er ikke Thomassens ord, men Kim Frieles – i et tv-intervju om homoseksualitet fra slutten av 1960-tallet. Det at folk som Thomassen skal måtte påpeke at ikke-binære skal anerkjennes som mennesker føles som et kaldt gufs fra fortida.

Cis-privilegiet

Langt ifra alle opplever at de passer inn i ciskategorien – så mye som én tredjedel av Pasientorganisasjonen for Kjønnsinkongruens (PKI) sine medlemmer er ikke-binære – og ingen skal heller måtte tvinges til å passe inn i den.

Ikke-binære og transpersoner møter motstand både i det streite og det skeive samfunnet. Å konstant få påminnelsen om at man er usynlig eller annerledes, er gjenkjennelig for alle oss som tilhører en minoritet. Ofte kan du få inntrykket av at du er til bry – enten det handler om å få andre til å bruke ditt riktige pronomen, bygge rullestolramper eller å slutte å ta på håret ditt.

I mai skrev Blikk om 22 år gamle Owen J Hurcum, som nylig ble borgermester i den walisiske byen Bangor. Hurcum ble byens yngste borgermester noensinne – og verdens første ikke-binære borgermester. Viktigheten av å se folk som Hurcum, nå en autoritetsperson, i en t-skjorte med påskriften «they/them/the mayor», kan ikke understrekes nok.

– Å anerkjenne ikke-binære betyr ikke at du selv må revurdere din egen kjønnsidentitet

Vi har hatt diskusjonen utallige ganger tidligere: Hva vil skje om vi gir kvinner stemmerett? Hva vil skje om vi lar homofile gifte seg? Hva vil skje om vi gir transpersoner kjønnsbekreftende behandling? Og nå, hva om vi innfører en tredje kjønnskategori?

Frykten for å anerkjenne ikke-binære er frykten for hva dette vil ha å si for cispersoner, hvilke tradisjoner som vil «raseres». Å anerkjenne ikke-binære betyr ikke at du som cisperson selv må revurdere din egen kjønnsidentitet. Det betyr at du må lytte til andres opplevelser og ta hensyn til deres behov. Og godta andres kjønnsidentitet, slik de selv definerer den.

Som det skeive ikonet Janelle Monae svarte, da hen ble spurt om hen er gutt eller jente: «I'm an experience.»

Dette er sakene vi trekker fram:

Dorian Electra.
Dorian Electra.

– Jeg er en chill, kjønnsflytende person

I 2019 intervjuet Blikk artisten Dorian Electra. Electra er oppvokst som sekulær og liberal jøde i et overveiende kristen-konservativt Texas, er ikke-binær og omtaler seg selv som «they». Hen leker med kjønnsroller og kjønnsuttrykk i musikkvideoer og sceneopptredener. Det er i det hele tatt vanskelig å definere hva eller hvem Electra er. Det er hen også befriende komfortabel med.

– Det finnes folk som tror at jeg er en drag-king. Jeg er ikke det, jeg er en chill, kjønnsflytende person, sier Electra.

– Noen ganger er jeg mann. Jeg snakker og synger om meg selv som mann. Men jeg er ikke transmann heller. Jeg ser på meg som flytende, og er ikke interessert i å lukke meg inne i noen bås.

Electra sier hen er kjønns-skeiv («genderqueer»), men ser ikke noe problem med å bli oppfattet som en del av transbevegelsen. Hen korrigerer heller ikke hvordan andre oppfatter hens kjønnsidentitet.

– Jeg håper at det å kle av og forkaste de kjønnede fordommene vil føre til at vi kan skape en mer rettferdig verden, med likeverd for alle.

Maria Puenchir.
Maria Puenchir.

Etterlyser større politisk engasjement for ikke-binære funksjonsvarierte

Tidligere i år intervjuet vi skribent og foredragsholder Maria Puenchir, som er ikke-binær og funksjonsvariert. Puenchir har opplevd seksuelle overgrep og krenkelser, og forteller at overgrepserfaringene hen har blitt påført, har resultert i traumer som gjør at hen nå har større hjelpebehov både fysisk og psykisk enn det synshemmingen i utgangspunktet krever.

Puenchir ønsker et større engasjement for ikke-binære funksjonsvarierte i de skeive miljøene. Hen opplever at disse gruppene undervurderes og ikke får delta i fellesskapet.

– Skeive funksjonsvarierte trenger også å kunne speile seg i et skeivt fellesskap, sier Puenchir.

Christer André Sandberg Gudmundsdottir.
Christer André Sandberg Gudmundsdottir.

– Måtte velge hvilken bevegelse jeg skulle føle meg hjemme i

I den forrige månedens Pridenummer intervjuet vi tre dansere fra forestillingen «71 bodies». For Christer André Sandberg Gudmundsdottir har det å være en ikke-binær transperson, som er alternatv, kunstner og kreativ, vært en kamp.

– Jeg har faktisk følt at jeg måtte velge hvilken bevegelse jeg skulle føle meg hjemme i, og jeg har overraskende nok ikke blitt enig med meg selv om hvor det er. I mitt drømmeland går det helt fint an å kombinere en alternativ bevegelse, lhbtq+ bevegelse og livssynsbevegelse til en hel bevegelse. For i det store å hele handler alt om respekt, anerkjennelse og menneskerettigheter. Til syvende og sist er vi alle mennesker som fortjener den samme respekten, sier Gudmundsdottir.

Før brukte Gudmundsdottir merkelappen «genderfuck» på seg selv, nå bruker Gudmundsdottir «kjønnskreativ» – og spør seg hvorfor det fremdeles er så vanskelig å ta ikke-binære inn i varmen.

– Hvor vanskelig er det å henge med i svingdøra på at folk er folk, eller at kropp er kropp? Spør Gudmundsdottir.

Koyote Millar.
Koyote Millar.

I samme nummer intervjuet vi Koyote Millar, som også er en del av «71 bodies». Kunstneren og gestaltterapeuten definerer seg selv som queer/skeiv, trans og ikke-binær. Hen mener kjønn, og særlig binære forestillinger om kjønn, ofte blir trukket fram i irrelevante settinger.

– Det er jo ikke kjønn i seg selv som er en trang bås. Problemet er at fortellingene om kjønn er for trange til å romme og beskrive virkeligheten, og at de er sauset sammen med undertrykkende strukturer og hierarkier som alle kjønn med fordel kunne samarbeide om å transformere, sier Millar.

Da hen fikk spørsmål om hva hen mener er den farligste myten om transpersoner og ikke-binære, svarte hen:

– At vi ikke finnes, eller er et problem og en slags mystisk trussel. Og hvis vår eksistens ikke trekkes i tvil, så er myten om at det bare finnes én «riktig» måte å være trans på, også farlig.

Begrepsforklaringer

Ikke-binær er en samlebetegnelse for personer som opplever seg selv som verken menn eller kvinner, en blanding av ulike kjønn eller som flyter mellom flere kjønn. Noen ikke-binære ser seg selv som trans eller kjønnsinkongruente, mens andre ser på seg selv som et sted midt imellom

Cis er det motsatte av trans. Det referer til personer som opplever at deres tildelte kjønn ved fødselen samsvarer med deres kjønnsidentitet. I likhet med «trans» kan det settes foran en rekke andre ord slik som «cisperson», «cismann» eller «ciskvinne»

Hen, eller de/dem, er kjønnsnøytrale pronomen som brukes av mange ikke-binære som et alternativ til «han» og «hun»

Genderqueer (på norsk bruker noen oversettelsen «kjønns-skeiv») er en identitetsmarkør som brukes av personer som har en kjønnsidentitet eller kjønnsuttrykk som utfordrer samfunnets to-kjønnsnorm. En som kaller seg «genderqueer» er en person som ofte hverken vil oppfattes som mann eller kvinne

Kilder: PKI – Pasientorganisasjonen for Kjønninkongruens og Bufdir

Powered by Labrador CMS