Meninger
25. juni utfordrer idéen om «norsk godhet og toleranse»
– Responsen til 25. juni-angrepet så langt, vitner om et majoritetssamfunn som tror at skeives rettigheter har kommet fra et iboende åpent og tolerant norsk samfunn, ikke en politisk kamp over mange tiår, skriver kurator og kulturkritiker Håkon Lillegraven.
I norske medier i dagene opptil 25. og 26. juni blir Bufdir-rapporten om en økning i positive holdninger til skeive i den norske majoritetsbefolkningen meldt som en gladnyhet.
Det er det også, helt grunnleggende. Men gjengivelsen av rapporten vitner også om en av de avgjørende faktorene i hvorfor det i velmenende, ytringsfrie og demokratiske Norge fortsatt er vanskelig å diskutere angrep som 25. juni i plenum – fordi det majoritetsnorske samfunnet er den største kjøperen av egen vare: «norske verdier».
For store deler av majoritetsbefolkningen fremstilles ikke den norske skeive historien en historie om motstandskamp, men nok en historie om hvordan den tilsynelatende selvproduserende, fornybare ressursen «norsk godhet og toleranse» har gjort oss til en av de mest homovennlige landene i verden.
Det er ikke bare typisk norsk å være god, men vi er også best på toleranse.
Passiv selvtilfredshet
Vi så den samme dynamikken satt i spill i den politiske responsen til Black Lives Matter-protestene i 2020. «Rasisme finnes ikke i Norge», tvitret FrP-politikere i etterkant. Daværende statsminister Erna Solberg tvitret at det i lys av pandemien og restriksjonene ikke var riktig tid å demonstrere for (enkeltstående) politiske interesser.
Som samfunnsgeograf Anne Bitsch påpeker i Aftenposten med utgangspunkt i rettssaken etter 22. juli på 11-årsmarkeringen nå i 2022: «Det er lett å være kompromissløs på ytringsfrihetens vegne når du ikke selv er målskive for hatet, og din egen trygghet ikke er den som er under press.» Det samme kan sies om majoritetsamfunnet.
Når rapporter som den av Bufdir blir fremstilt som en «temperaturmåler» på holdninger til skeivhet i Norge, er det på den ene siden en gladnyhet. De bekrefter mistanken om at de kjønnskonservative og transfobiske debattantene som florerer i mediene i virkeligheten er en meningsminoritet som representerer seg selv (og får plattformen til å representere seg selv) som en meningsmajoritet.
Vi så den samme dynamikken satt i spill i den politiske responsen til Black Lives Matter-protestene i 2020. «Rasisme finnes ikke i Norge», tvitret FrP-politikere i etterkant.
På den andre siden så bidrar presentasjonen av slike tall til en passiv selvtilfredshet i majoritetsbefolkningen, som setter skeive i en mindre voldsom, men fortsatt prekær posisjon.
Det å uttale seg kritisk eller nyansert om skeive rettigheter og skeiv kamp blir i verste fall (og av erfaring, stortsett) tolket som utakknemlighet, besværlighet eller enda verre: en utmelding av «godhetsfellesskapet» vi «alle» inngår i. Men, kan en skeiv person si, man kan ikke melde seg ut av en klubb man aldri ble invitert inn eller inkludert i.
25. juni utfordrer idéen om «norsk godhet»
Kanskje er det derfor det sitter så langt inne for både aviser, andre medier, politikere, og medlemmer av majoritetsbefolkningen å igangsette eller delta i en debatt og å være lydhøre overfor de som er rammet etter 25. juni.
Etter 22. juli kunne man samles rundt definisjonen av et angrep på «universelle» verdier og i et demokratisk «uenighetsfelleskap». For å kunne snakke om 25. juni må være villig til å gå inn i en nyansert dialog som går inn i disse uenighetene, hvor konsensus ikke er like umiddelbar og vi må diskutere både holdninger til og behandlingen av minoriteter i Norge. Ikke minst må man være villig til å gi noe av definisjonsmakten av denne dialogen til de rammede minoritetene og de som er talspersoner for dem, både i media og i parti- og regjeringspolitikk.
Dette bærer selvfølgelig med seg en solid risiko om at ideen om symbiosen mellom «norske verdier», grunnleggende menneskerettigheter og iboende norsk godhet utfordres. Det er tross alt majoritetssamfunnets «born this way» det er snakk om: «som nordmenn er vi født tolerante».
«Lett å være kompromissløs i kjellerleiligheten din» (fritt etter Karpe)
Det lett å få inntrykk av at vi lever i et samfunn hvor positive holdningsendringer blir produsert ut ifra et velkonstruert og velpleid selvbilde, mer enn økt kunnskap og forståelse.
I debatten om både Pride og Black Lives Matter blir det et problem at det norske selvbildet ikke bare baserer seg på at vi i dag er svært tolerante, men at vi som folk og samfunn alltid har vært på den riktige siden av historien. Om ikke majoritetsbefolkningen får formidlet – gjennom medier, politikk eller utdannelse – hva mangfold, rettigheter og inkludering egentlig innebærer, er disse verdiene sårbare og lettangripelige av de som ønsker å skape splittelse økt fremmedgjøring. Uansett hvor stor oppslutningen (eller likegyldigheten) til disse holdningene i utgangspunktet er eller føles.
Hvis den norske majoritetsbefolkningen ikke føler at 25. juni-angrepet er noe som angår dem så vitner det om en mangel på et offisielt narrativ som kommuniserer verdien av skeive liv, skeive rettigheter og skeiv kultur.
Legg til en god dose jantelov – som skal sikre kun moderate former for selvuttrykk – så har man en perfekt oppskrift på hvordan det blir nært umulig å åpne opp for en nyansert debatt som et medlem av den skeive minoritetsbefolkningen.
Du får jo elske den du vil, bare ikke mas om pronomen. Du skal selvfølgelig få leve skeivt som voksen, men ikke utsett barn for det i skolen. Vi kaller deg jo allerede hen, så skal du ha lovfestet et juridisk tredje kjønn også? Går det an å være skeiv og muslim?
I debatten om både Pride og Black Lives Matter blir det et problem at det norske selvbildet ikke bare baserer seg på at vi i dag er svært tolerante, men at vi som folk og samfunn alltid har vært på den riktige siden av historien.
Relevant sidespor: I vår dro kultur- og likestillingsminister Annette Trettebergstuen til Polen på 17. mai for å markere solidaritet med den svært utsatte og systematisk diskriminerte LHBTQ+ befolkningen der.
Ved å legge besøket til grunnlovsdagen, knytter ministeren moderne, nyvunnede politiske normer til den norske grunnloven. Den samme grunnloven som i 1814 inneholdt den notoriske «jødeparagrafen». I sin opprinnelige form forbød loven jøder å komme inn i Norge fram til 1851 (just saying).
Slik utenrikspolitikk, uansett hvor vel ment og positiv effekt den har, gir også et godt bilde på den norske ideen om «norske verdier», ikke bare som diplomatisk eksport, men som en lokaldyrket fødevare.
Hvis den norske majoritetsbefolkningen ikke føler at 25. juni-angrepet er noe som angår dem så vitner det om en mangel på et offisielt narrativ og et offisielt språk på politisk og kulturelt nivå som kommuniserer verdien av skeive liv, skeive rettigheter og skeiv kultur – og hvordan behandlingen av skeive og andre minoriteter speiler oss som samfunn.
Signaleffekt – Hvem berøres?
Når man ikke bare regner med de direkte berørte, men også de berørte miljøene etter 25. juni, så består disse av skeive og ikke-skeive, nordmenn med majoritetsbakgrunn og minoritetsbakgrunn, og et aldersspenn fra ungdom opp til godt voksne. Likevel har minnemarkeringene og oppfølgingen i regi av regjeringen så langt sett ut til å behandle Norges lhbtqia+befolkning som en homogen gruppe med homogene behov.
Dette er signaleffekten og den direkte konsekvensen av at man inviterer politikere, monarker og Oslo Pride til de offisielle blomsternedleggelsene og markeringene, og ikke organisasjoner som Skeiv Verden, PKI og Salam.
Så langt har minnemarkeringene og oppfølgingen i regi av regjeringen så langt sett ut til å behandle Norges lhbtqia+befolkning som en homogen gruppe med homogene behov.
Hvorfor er dette viktig? Først og fremst på grunn av hvilke erfaringer man inviterer til bordet. Oslo Pride, for de som ikke vet det, er en festival. De driver ikke et sosialt tilbud for skeive i hverdagen hele året. Ikke at de skal klandres for det, ansvarsområdet deres er tydelig og de forvalter et nasjonalt mandat, men det må nevnes at Oslo Pride har fått kritikk de siste årene for å være lite lydhøre overfor mindre skeive organisasjoner i forhold til spørsmål om mangfold og inkludering.
En organisasjon som Oslo Pride inviterer man som offentlig instans til dialog for å diskutere utsettelsen av en offisiell prideparade. En prideparade som i lys av dette angrepet kanskje er den mest tiltrengte siden de aktivistiske og autoritetskritiske pridedemonstrasjonene gjennom 1970-, 80-, og 90-tallet.
Organisasjoner som Salam, PKI og Skeiv Verden inviterer man for å forstå hvordan å nå ut til både skeive og trosbaserte miljøer i etterkant av et angrep. Man inviterer dem basert på deres arbeid for skeive med muslimsk og/eller flerkulturell bakgrunn døgnet rundt, landet rundt, hele året. Disse kunne garantert kommet med viktige innspill til hvordan å etablere eller vedlikeholde kontakten og dialogen med ulike miljø og utsatte individer, slik politkerne selv etterlyser. De besitter uvurderlig erfaring og kunnskap om ulike opplevelser og tillit til majoritetssamfunnet som møtt gjennom politiske, rettslige og helseinstanser.
Organisasjoner som Salam, PKI og Skeiv Verden besitter uvurderlig erfaring og kunnskap om ulike opplevelser og tillit til majoritetssamfunnet som møtt gjennom politiske, rettslige og helseinstanser.
Hva berøres?
Faktum er at i norsk historie berører skeiv rettighetskamp: ytringsfrihet og forsamlingsrett, likestilling på arbeidsplassen, vern mot trakassering og diskriminering og retten til å gifte seg i eller utenfor trossamfunn. (Dette har heldigvis både Osloskolen og et par kloke skribenter forstått og gitt uttrykk for over de siste månedene.)
Skeiv rettighetskamp omfatter også mange normkritiske og autoritetskritiske bevegelser med tilknytning til antirasisme, antifascisme, og antikapitalisme. Disse alliansene har måttet vike for mer «forenelige» kampsaker, som partnerskapslov og retten til å gifte seg. Heldigvis ser vi ut til å stå overfor en renessanse for normkritiske og intersekskonelle politiske allianser i dag.
Derfor er det merkbart at den manglende forståelsen for inkludering ser ut til å utspille seg i høyeste grad på øverste nivå. Dette utviser lite bevissthet om hva den konkrete signaleffekten av en så mangelfull forpliktelse overfor den skeive befolkningen og skeive norske historien fører med seg.
Etter å ha holdt en statlig begravelse for den banebrytende homoaktivisten Kim Friele, gitt en offisiell beklagelse for behandlingen av homofile under og etter straffeparagraf 213 og løftet om en omfattende utredning om forbedringen av skeives livsvilkår, er regjeringens respons på terrorangrepet mot det skeive miljøet, som truet den demokratiske forsamlingsretten, er ikke bare skuffende – den får alt til å virke performativt.
– Forventet en oppslutning tilsvarende rosehavet i 2011
I forkant av 25. juni 2022 skrev lærere leserinnlegg om hvorfor de synes det var riktig og viktig å feire Pride i skolen, skeive og ikke-skeive kjendiser gjorde sitt på nasjonal tv, og pridemarkeringer har selv under pandemiårene vokst frem i tettsteder og mindre byer over hele Norge. Mye tyder på at samfunnet beveger seg i riktig retning, og på tvers av generasjoner.
Regjeringens respons på terrorangrepet mot det skeive miljøet, som truet den demokratiske forsamlingsretten, er ikke bare skuffende – den får alt til å virke performativt.
Mandag 28. juni trosset mange de offentlige anbefalingene om å ikke samles, som til Black Lives Matter-demonstrasjonen foran Stortinget i juni 2020. Den samme kvelden gjenåpnet London Pub. På dansegulvet i andreetasje var de ellers speilkledde veggene dekket i brunt papir, det samme som man bruker til å binde inn skolebøker i skolen.
Papiret dekket over sporene av kuler ment for å drepe, kun tre dager før. Man kan kun se for seg hvordan det må ha vært å være der den fredagen, for de traumatiserte ansatte og gjestene, men både de og vi stilte opp for ikke å la gjerningen og gjerningsmannens forvridde ideologi få større fotfeste enn det burde. For å, med ekko fra 2011, «ikke la hatet vinne».
Vi vet ikke enda hvilke risikovurderinger som lå til grunn for de offentlige anbefalingene i mot større forsamlinger 28. juni. Min opplevelse av politibetjentene som var tilstede rundt Rådhuset i den forbindelse, var utelukkende en av trygghet og respekt.
Det må likevel sies at når beredskapssjefen i Oslopolitiet uttalte at den opprinnelige tillatelsen til den offisielle markeringen hadde blitt innvilget fordi politiet forventet «en liten markering». Dette står i sterk kontrast til både behovet og forventningene til de berørte.
Jeg snakker kanskje kun for meg selv, men jeg forventet virkelig en oppslutning tilsvarende rosehavet nedover Karl Johan etter 22. juli.
I 2019 gikk tross alt 50 000 i prideparaden og 275 000 «heiet paraden frem gjennom Oslos gater», i følge en pressemelding fra Oslo Pride juni samme år. Tross alt var dette det nest største terrorangrepet i norsk historie, og falt innenfor den samme generasjonen som sto med roser løftet i været for 11 år siden.
Som jeg alltid sier, hvis du ikke tåler rettmessig skeivt sinne, får du heller ikke delta i rettmessig skeiv fest.
Når Jonas Gahr Støre nevner transpersoner i sin 22. juli tale i 2022, er det nytt og viktig, men for denne delen av det skeive fellesskapet er det mest presserende ikke (bare) å bli nevnt, men å bli hørt!
Hvem sin (skadelige) ideologi?
Den siste måneden har folkevalgte og media gått inn i de vanskelige, men høyst nødvendige samtalene i etterkant av angrepet. Men som et merkverdig stille kor, har de så langt unngått å kommunisere med utvetydig og komprosmissløst språk hvorfor og hvordan dette berører oss alle.
Responsen kan bli oppfattet som en tillatelse for «folk flest». En tillatelse til å se vekk, mens staten delegerer oppfølgingen av ofre til distriktsbaserte og kommunale systemer.
Ved å ikke bevilge ekstra midler, faller ansvaret for oppfølging på psykologer, helsearbeidere, lærere og andre fagpersoner som et tillegg til deres allerede eksisterende ansvarsområder. Ikke for å snakke om familie, venner og pårørende.
Ja, ja, tenker jeg, kanskje vi alle kan gråte og gå i et demonstrasjonstog for psykologene i Oslo Kommune etter at det lages en tv-serie om de strukturelle manglene etter 25. juni-angrepet om ni års tid, slik vi gråt og demonstrerte mot avviklingen av Ullevål sykehus etter NRK-serien om 22. juli i 2020.
I skyggen av en 50-års markering for avkriminaliseringen av homofili i Norge vitner responsen til 25. juni-angrepet så langt om et majoritetssamfunn som tror at skeives rettigheter har kommet fra et iboende åpent og tolerant norsk samfunn, ikke en politisk kamp som for mange har medført stor personlig risiko over flere tiår. Dette er i alle fall et narrativ vi ikke stiller oss kritisk nok til å kjøpe og reprodusere.
Om ikke det er et fundament for en potensielt skadelig ideologi så vet ikke jeg …
I 2022 er det ikke nok med en anerkjennelse av homofiles grunnleggende rett til å eksistere og at skeiv kjærlighet likestilles med heterofil kjærlighet. Det er på høy tid å uttrykke en nulltoleranse for homofobiske og transfobiske ytringer. En nulltoleranse for trakassering og voldshandlinger mot minoriteter, og for å få kunnskap om dette inn i skolen, uti media og inn i det offentlige ordskiftet.
Når Jonas Gahr Støre nevner transpersoner i sin 22. juli tale i 2022, er det nytt og viktig, men for denne delen av det skeive fellesskapet er det mest presserende ikke (bare) å bli nevnt, men å bli hørt! Det er på tide å gi økt selvbestemmelse, medvirkning og definisjonsmakt til et representativt mangfold av skeive individer og aktører. Å øke statsbudsjettet og dialogen med organisasjoner som Skeiv Verden, PKI og Salam. Her burde regjeringen og media ta en lederrolle. Det er ikke for sent!
(PS: Kjære Regjering og Oslo Kommune, alle hjerter gleder seg fortsatt til en ny dato for en offisiell Pride-parade blir kommunisert! Vi snakkes etter fellesferien!)
Dette er tredje og siste del del av en mening som publiseres i tre deler. Første del kan leses her. Andre del kan leses her.
