Hva blir den offisielle historien om 25. juni?

Ser man på 25. juni i dag så er det nettopp debatten og mengden diskurs som er produsert i forkant av angrepet som er slående. At det eksisterte reaksjonære individer og medieplattformer som inspirert av amerikansk diskurs bruker transmennesker og deres rettigheter som grunnlag for å fabrikere en falsk moralsk krise visste vi godt allerede før 2022.

Vi visste også godt at denne reaksjonære gruppen kun representerer en minoritet i den norske befolkningen som skamløst skyver transmennesker foran seg. Dette for å produsere en debatt om norsk livssyn, lov,og utdannelse ut i fra en det falske premisset at de representerer en nylig undertrykt «livssynsminoritet».

I virkeligheten nyter denne gruppen som både både kristne og kjønnskonservative av svært godt beskyttelse innenfor rettsstaten Norge.

Når majoriteten blir minoritet

I 2022 markeres 50 års jubileet for avkriminaliseringen av homofili i Norge ved avviklingen av straffeparagraf 213 i 1972 nasjonalt, spesielt innenfor kulturinstitusjonene. Merkverdig nok har de fleste norske medier er det siste halvåret fasilitert en debatt om skeivhet som har tillatt et majoritstssyn å posisjonere seg som et minoritetssyn og som dermed inviterer en faktisk politisk og sosioøkonomisk minoritet til å innta en forsvarsposisjon som om de nå sitter i en majoritets- eller maktposisjon.

Det insinueres til og med at de har gjort det hele veien. (Noen callbacks til 22. juli-terroristens forvridde teorier om multikulturalisme og Arbeiderpartiet i norsk etterkrigspolitikk, anyone?)

Det som er både overraskende og skuffende, spesielt i lys av debatten om 22. julis ettermæle og Skeivt Kulturår-markeringen, er hvordan norske medier har gitt en smal meningsminoritet en plattform som offentlig posisjonerer økningen i rettigheter og toleranse i for skeive nordmenn, som er en minoritet, som en «ideologisk kamp» som har pågått i skjul og som nå truer rettighetene til kvinner, barn og det norske majoritetssamfunnet.

Les også:

– Skeive lever farlig hver eneste dag. Men terror og vold er ikke det som skremmer oss mest nå.

Retraumatisering

Stopp i noen sekunder og tenk på dette: Hvilke skeive stemmer har du hørt siden 25. juni? På TV, i radioen, i avisene. Hvem forteller historien om hvem som ble angrepet og hvorfor? Hva blir den offisielle historien om 25. juni?

Nå skal det sies at politikk er ikke mitt fagfelt, kulturhistorie er. Det er herfra jeg vet at siden 1980-tallet så har man uttenkt offisielle markeringer og minnesmerker med konseptet om «retraumatisering» som en grunnsten.

Retraumatisering er enkelt forklart når ofre av en voldshandling ikke får lov til å fortelle historien om voldshandlingen selv. De forblir i «objekt»-rollen som er blitt påtvunget dem av gjerningsmannen, som i sin voldshandling har vært det aktive «subjektet», og videre av majoritetssamfunnet og styresmakter, som uansett hvor velmenende tar kontroll over den «offisielle» historien som fortelles om voldshandlingen.

Det å ikke få fortelle og definere sin egen opplevelse blir en form for traume i seg selv, og fordyper den opprinnelige. I dette tilfellet kan teorien tilegnes «avsubjektifiseringen» av både skeive og muslimske miljøer etter angrepet. (En annen kjent teori er hvordan individuelle handlinger av en person med minoritetsbakgrunn alltid leses som representativt for minoritetsgruppen.)

Pluss

Les også:

’’ Vi er en minoritet som har overtrådt noen rigide grenser. Det gjør vi ikke ustraffet.

– Jeg har irritert på meg en del «people in high places». Og det lever jeg godt med, forteller Vigdis Bunkholdt.

De som faller utenfor, hvis subjektive opplevelse faller utenfor den «offisielle historien», føler seg som oftest ignorert, oversett og i verste fall utstøtt av samfunnet og det sosiale felleskapet rundt dem. Når man tar med i utregningen at ofrene etter 25. juni i tillegg er medlemmer av en minoritetsgruppe, og den nyere forskningen på konsekvensene av «minoritetsstress», så er det åpenbart hvor prekære konsekvensene kan bli på individnivå hvis regjeringens «outsourcing» av sosial og helserelatert oppfølging har de samme utfallene som etter 22. juli, i følge støttegruppen.

Det er med andre ord helt avgjørende for ofrene og miljøene rammet av 25. juni at vi får være med på å skape dette narrativet. Vi kan ikke la det bli skapt for oss!

Ser konsekvenser av ekstreme meninger

At beviselige transfobiske meninger og uttalelser publiseres og får delta i en offentlig debatt i Norge i 2022 kan «forsvarere av ytringsfriheten» og de som mener at en kirke er et «nøytralt rom» selvfølgelig si er resultatet av en av lærdommene etter både 22. juli og Trumpismens fremvekst i USA. Hvis man konsekvent ekskluderer ekstreme meninger fra den offentlige debatten, så vil disse miljøene bli enda mer inngrodd og forsterket i sin selvdefinisjon som minoritet og «offer».

Hvordan en «balansert» og «inkluderende» mediedekning med dette som utgangspunkt kan påvirke individer som allerede er investert i i konspirasjonsteorier og som florerer i radikaliserte miljøer, er ganske åpenbart og har spilt seg ut blant annet i Trumps Amerika. Hvordan det utspiller seg i den faktiske majoritetsbefolkningen, hvor i følge en rapport publisert av Bufdir 22. juni i år «holdninger til lhbt-personer blir stadig mer positive», er noe annet, som vi kan se konsekvensene av allerede nå.

Dette debattklimaet har under 50-års markeringen for avkriminaliseringen av homofili i Norge satt hele den skeive bevegelsen, og talspersoner for den, spesielt trans- og ikke-binære, i en konstant forsvarsposisjon.

Les også:

Skeiv Verden ser framover

Når Lisa Weldehanna gir seg som generalsekretær i Skeiv Verden etter tre år, etterlater hun seg en organisasjon med store ambisjoner for fremtiden. – Skeiv Verden må være det vi ønsker å se i verden, sier hun til Blikk.

«Offerholdninger»

I debatten har talspersoner for ulike skeive grupper og organisasjoner gjentatte ganger måttet møte eller blitt sitert i sammenheng med meningsmotstandere som utviser minimalt med respekt for dem, blant annet gjennom å bruke feil pronomen.

I det offentlige søkelyset blir de ikke bare tvunget til å forsvare sin rett til å eksistere som et likestilt medlem av samfunnet, men til å gang på gang motbevise grunnløse påstander om hvordan deres eksistens truer rettigheter og normer i et majoritetssamfunn og i en rettsstat som på ingen måte gir dem særbehandling. Som et skrekkeksempel opplever ikke-binære og transpersoner så godt som ingen medvirkning eller medhold i livsavgjørende områder som helse.

Den skeive politiske «agendaen» og konkrete saker som et tredje juridisk kjønn truer INGEN grupper i det norske samfunnet. Dette var heldigvis Kultur- og likestillingsminister Annette Trettebergstuen helt utvedtydig på i hennes opptreden i «Debatten» på NRK i januar.

Men i den samme debatten lot redaksjonen Christine Jentoft, rådgiver i FRI, stå overfor Christina Ellingsen, leder for organisasjonen Womens Declaration International Norge i studio. På daværende tidspunkt hadde Jentoft sett seg nødt til å anmelde Ellingsen for diskriminerende eller hatefulle ytringer.

Joda, i et fungerende demokrati og fri presse skal meningsmotstandere kunne stå overfor hverandre, men når en person angivelig har trakassert en annen, så må man lure på hvilke redaksjonelle ansvar som har veid tyngst.

Hva kan vi forvente?

Etter 25. juni publiserte de fleste store avisene både artikler og ledere hvor premisset virket til å være skrevet i sjokk og overraskelse over at hatefulle ytringer og voldshandlinger mot skeive eksisterer i Norge i dag. Dette tyder bare på at det er et fåtall som har gjort de mest grunnleggende søkene inne på SSB og Bufdir sine nettsider om hatefulle ytringer mot minoriteter og skeives levekår, eller vært inne på Skeivt Arkiv.

Hvordan forventer vi at en generasjon politisk engasjert ungdom og aktivister ha lyst til å gå inn i det offentlige ordsskiftet om journalister og redaksjoner ikke har gjort grunnleggende research på skeives levekår eller faktiske politiske status?

Når det fremstår som om den norske regjeringen og norske rettsinstanser ikke er parate å gi de de nødvendige beskyttelse?

Når det fremstår som om majoritetssamfunnet mener at det de engasjerer seg i er en smal, til og med skadelig, «ideologi»? (Hvem var den eneste som omtalte AUF i 2011 som en skadelig «ideologi»? Jo, terroristen.)

Jeg anklager for ordens skyld ikke norske mediehus og journalister for å være homofobiske og transfobiske. Men jeg anklager dem for å ikke ha gjort jobben sin for å tilrettelegge for og bidra til et sunt og tilgjengelig debattklima og for å ikke ha gjort grunnleggende research som kunne produsert en fakta- fremfor holdningsbasert dekning av skeiv politisk historie og nåtidige status.

Neste del vil bli publisert mandag 1. august.