Meninger
– Alt vrøvl som kaller dette «transdebatt», «kulturkrig» eller «woke» tjener utelukkende til å dekke over hva det egentlig handler om
Victor Okpe svarer Jim Swann
Politikk handler om makt. I innleggene sine sier Jim Swann mer eller mindre at vi skal utøve vår makt over barn til å hindre dem fra å være trans.
Bak den usammenhengende gutteromsfilosofien hans, som allerede har blitt tilbakevist i flere motinnlegg, er det denne politikken han legger fram:
Barn kan tillates å avvike fra normene våre om kjønn, men bare til et visst punkt. Det øyeblikket «Peter» vil bli kalt «Petra» har det gått for langt.
Swann virker veldig opptatt av hva vi lærer barna, men han virker mindre opptatt av barna sin kunnskap om seg selv.
Dersom «Peter» på fem nå vil hete «Petra», hva skal vi gjøre? Si «nei, det kan du ikke»?
Hvorfor skal en utenforstående, hvor enn voksen hen er, vite bedre hva ungen vil hete og bli tiltalt som enn ungen selv?
Hvorvidt «Petra» er transkjønna eller ikke er da også irrelevant, eller?
Dersom det «bare er en fase», og «Petra» etter et par uker igjen vil være «Peter» og det hele bare var på liksom, hva så? er han da skadet?
Om det er leik eller rollespill, er det farlig å spille med?
Unger leker jo at de er alt mulig hele tida, hvorfor skal kjønn være forbudt?
Hvorfor i all verden er dette et politisk problem?
Kjønnsideologi i barnehagen
Som Swann impliserer er hva vi lærer barna politisk. Hvorvidt læreren sier at naturen skapte mannen og kvinnen for hverandre, eller at folk kan ha ulike seksualiteter, er et politisk valg, enten det tas av utdanningsdirektoratet eller læreren selv. Spørsmålet er da: hva skal barn lære?
Motsatt av hva konservative svovelpredikanter har ment og mener, blir ingen homo av å vite om homofiles eksistens.
Like sant: Ingen blir gjort transkjønna av å vite at transpersoner fins.
Poenget med opplæringa bør være å lære barn om virkeligheten. Da bør de også lære om transpersoners blotte eksistens.
Så er det nok lettere å sette navn på egne følelser dersom man har hørt noe lignende skildra først.
Det er lettere å skjønne at du er homo når du allerede har hørt om homofili. Du slipper nemlig å gjøre analysen selv, men kan heller kjenne deg igjen i den verdenen du har lært om. Slik er det også med å være trans (eller ikke).
Så ja, flere barn vil nok skjønne tidligere at de er trans enn de ville gjort på åttitallet. Dette er uproblematisk.
Læreren med sin «rosa kompetanse» har ikke gjort barnet trans, men ved å lære barnet om verden, har hen gjort barnet bedre i stand til å forstå seg selv.
Vi «redder» ingen transpersoner fra å være trans ved å gjemme vekk kunnskapen om transpersoner fra barn, vi gjør bare livene deres verre.
Velferdens vold
Mao skal ha sagt at politisk makt gror ut av geværløpet. Eller vi kan si: politikk er alvor, og selv makta som utøves demokratisk kan få voldelige og dødelige utfall.
For transpersoner og andre skeive kan vi si at politisk makt gror ut av «velferdsstaten» med like voldelige utfall som geværløpet.
Den som kontrollerer velferden, kontrollerer transpersoners skjebner. Volden transpersoner har vært, og blir utsatt for er dobbel.
På den ene sida: Dysfori er visstnok enormt smertefullt. For mange transpersoner som ikke får endra kroppen - fordi helsevesenet sier nei - betyr smerten, som gjerne kombineres med hat og vold ellers, at de dør – gjennom selvmord.
På den andre: Den forelda, men stadig praktiserte standarden for behandling av transpersoner i Norge er fremdeles at man skal få «full pakke»,
Hormoner innebærer nødvendigvis operasjon på bryst og kjønnsorgan, uavhengig av hva den enkelte ønsker.
Altså: vold gjennom overbehandling, og inntil 2016: tvangssterilisering. Swann uttrykker bekymring for at barn skal tro at det er noe «feil» med kroppen deres dersom de har et «atypisk kjønnsuttrykk». Men det er jo nettopp en slik tanke som ligger til grunn for den medisinske «alt eller ingenting»-praksisen.
Det er den praksisen som spør om hva transpersonen (voksen som barn) leker med, hva hen tenker på når hen runker, om hen prøver på seg sin mors eller fars klær og så videre.
De som er progressive på transpolitikk mener jo nettopp at et «atypisk kjønnsuttrykk» ikke innebærer noe som helst. Dersom en gutt vil gå i kjole betyr det bare det. Men også: dersom noen vil endre navn og pronomen, uten å gjennomgå medisinsk behandling, eller bare visse typer behandling, er også det uproblematisk.
Det konsekvente standpunktet er nemlig: Man bestemmer hvordan man selv vil framstå, hva man skal hete, og over sin egen kropp.
Det er ingenting hellig ved kjønn som gjør at vi skal nekte noen disse frihetene, bare fordi det bryter med samfunnets tanker om hva kjønn «er» eller hvordan folk av det ene eller andre kjønnet skal se ut eller oppføre seg.
Swann går god for å stramme inn helsehjelpa til transbarn. De kan visst ikke være trans, enten fordi transbarn er villeda til å tru det er noe feil med dem (i innlegget i Aftenposten), eller fordi det er umulig for et barn å være trans (i innlegget i Blikk).
Dette er motsigende muligheter, men uansett er motargumentet: jo, de kan være trans.
Det er virkeligheten, uansett med hvilke grunner Swann skulle påstå at den var annerledes.
Det må naturligvis være en terskel for at barn skal få medisinsk behandling som f.eks. å utsette puberteten. Helsevesenet må være sikre på at barnet har forstått seg selv rett og vet hva det går til.
Dette er imidlertid ikke en jobb for barnehagelærere og andre lekfolk, men leger og psykologer med relevant ekspertise. Barn er, avhengig av alderen, i stand til å ta valg og uttrykke sine ønsker. Dette er vel etablert kunnskap.
Barnehagelæreren Swann ser derimot ut til å ha vansker med at også barn er mennesker med egne ønsker og behov, i hvertfall når det kommer til kjønn.
«Peter» kan like gutter (være homo) og gå i kjole (være kjønnsavviker), men kan av uforståelige grunner ikke være «Petra» (trans), enten «Petra» etter hvert skulle ønske medisinsk behandling eller ikke.
Det øyeblikket «Peter/Petra» går for langt, skal makta settes inn. Borte er velferdsstatens, altså barnehagens, skolens, og helsevesenets, omsorg, selvstendighet og dialog.
Er det så farlig?
Jeg bryr meg naturligvis fint lite om hva Jim Swann måtte mene om hva jeg skriver.
De forvokste facebookinnleggene hans er derimot grelle eksempler på en politikk som, fordekt som skepsis, opptrer som propaganda mot og skader transpersoner.
Alt vrøvl som kaller denne tematikken en «transdebatt», «kulturkrig», «woke» eller lignende tjener utelukkende til å dekke over hva dette som politikk faktisk handler om: transpersoners liv og død. For min del er det omtrent umulig å skjønne hva som er problemet med at folk, voksne som barn, skulle være transkjønna. De ser da virkelig ut til å være fornøyde med det, og ta null skade av å leve som det.
De eneste skadene de melder om, kommer jo fra hat og vold fra samfunnet. Smerten kommer fra å bli forbudt å, eller å bli straffa av å leve som trans, ikke fra å være trans. Ingen tar skade av transpersoners eksistens, ei heller at barn er trans.
Hva er det å frykte?
Ingenting.
I møte med det transpersoner selv sier om seg selv er den politiske konklusjonen, rimelig uavhengig av hva trans «egentlig» er sånn filosofisk, å både la dem leve og faktisk bidra til at de får bedre liv, like fritt som alle andre.