Meninger

Hva er galt med ordet «transe»?

– Når folk bruker t-ordet om meg føles det litt som å bli beglodd utenfra, som en tiger i bur i en zoologisk hage, skriver Miriam Aurora Hammeren Pedersen.

– Cisfolk bør etter min mening unngå t-ordet helt og holdent. Dette gjelder uansett intensjon, skriver Miriam Aurora Hammeren Pedersen.
– Cisfolk bør etter min mening unngå t-ordet helt og holdent. Dette gjelder uansett intensjon, skriver Miriam Aurora Hammeren Pedersen.
Publisert

Ola Svenneby, leder i Unge Høyre, kom i hardt vær etter et intervju i avisen Østlendingen i forbindelse med markeringen av femtiårsjubiléet for avkriminaliseringen av sex mellom menn. I intervjuet snakket Svenneby om «homser, lesber og transer».

I etterkant av intervjuet – som ble delt av Unge Høyre på Facebook – mottok Svenneby sterke reaksjoner på alle de tre begrepene, men det var kun ordet «transe» som til slutt ble endret (til «transperson»). Det endte med at innlegget ble fjernet av Facebook selv.

Utsagnene var ifølge Svenneby positivt ment. «Jeg synes det er rart at man blir møtt med så voldsomme konsekvenser, når det eneste vi har ønsket er å formidle et positivt budskap», uttalte han til Minerva mandag 25. april.

Svennebys undring er forståelig. Ordet «transe» kan ved første øyekast se ut som en uskyldig forkortelse for «transperson». Det er et kort og tilsynelatende fyndig ord, det har en rytme som passer godt inn sammen med ord som «homse» og «lesbe», og ordet har i seg selv ingen åpenbar negativ betydning – i alle fall ikke noe mer enn det nærmest likelydende ordet «trans», som jo anses som uproblematisk.

Så hva er det da som er galt? Hva er det som er så spesielt med ordet «transe» at Unge Høyre følte behov for å endre på innleggsteksten? Hvorfor misliker mange transfolk så sterkt å bli omtalt med dette begrepet?

Hvorfor har man ikke klart å ta tilbake t-ordet, når det har fungert med «skeiv» og andre begreper?

Miriam Aurora Hammeren Pedersen

– Mange bruker t-ordet av uvitenhet

«Transe» – t-ordet – er et begrep som det ikke har blitt skrevet særlig mye om på norsk, hverken i den skeive pressen eller i andre sammenhenger (to unntak er Christine Marie Jentoft, som skrev om det på sin blogg i 2015 som del av et større innlegg om begrepsbruk, og Levi Sørum, som skrev et innlegg spesifikt om t-ordet på sin blogg i 2019[3]). Diskusjonene om t-ordet har i all hovedsak foregått internt i transmiljøet, vekk fra det større skeive miljøet og resten av samfunnet.

Jeg føler at tiden nå er inne for en mer åpen avklaring av hva begrepet betyr, hvordan det brukes, og ikke minst hvordan det oppfattes av oss transfolk selv i dagens Norge.

Jeg opplever at cispersoner i alminnelighet har mangelfull bakgrunnsforståelse for disse tingene, og at mange bruker t-ordet av uvitenhet. Dette er mitt forsøk på å rette opp i dette, og å dele litt innsikt som hittil har vært vanskelig tilgjengelig for både streite og skeive cisfolk.

Fortsatt et skjellsord

Jeg vil begynne med å si at t-ordet faktisk brukes som egenbetegnelse av enkelte transpersoner, særlig blant den «eldre garde». Mange av disse har aktivt forsøkt å reclaime ordet og ta det tilbake i en positiv og styrkende forstand, på samme måte som det har blitt gjort med f.eks. begrepet «skeiv».

Dette er et prisverdig mål, men det har ikke gått slik man ønsket. T-ordet brukes fremdeles som skjellsord (gjerne med ordet «jævla» foran), og fortsatt vokser nye generasjoner transpersoner opp i Norge med et vondt – i visse tilfeller kanskje til og med traumatisk – forhold til begrepet.

Hvorfor har man ikke klart å ta tilbake t-ordet, når det har fungert med «skeiv» og andre begreper?

Min teori er at vi transfolk – som anslagsvis utgjør mellom 0,1 og 2,7 prosent av befolkningen – rett og slett er for få i tallet til å kunne endre bruken av et ord, og ordets konnotasjoner, på egen hånd.

En kvinne som er trans, ikke en «en transe»

Christine Marie Jentoft har også spilt inn at t-ordet i seg selv kanskje ikke har vært kjent som skjellsord blant folk flest like lenge som f.eks. «homo» eller «skeiv», og at det dermed ikke har gått nok tid til at det har kunnet skje en reell reclaiming.

Dette speiler i så fall situasjonen for transpersoners rettighetskamp mer generelt, en kamp som ligger 30-40 år bak rettighetskampen for ciskjønnede homofile. Det må nevnes at det faktisk også er mulig for et ord å gå fra å være reclaimet til å bli alminnelig oppfattet som nedsettende. Julia Serano har argumentert for at dette er tilfelle for tranny, den engelske varianten av t-ordet.

Et annet viktig poeng, som Levi Sørum trekker fram i sitt blogginnlegg, er at t-ordet hverken er en kjønnsbetegnelse eller et beskrivende ord; det er et substantiv som reduserer en person til det faktum at hen er trans. Antagelig er det mange som føler, slik Levi gjør, at ordet er dehumaniserende. Det kan jeg godt forstå.

For min egen del er det viktigst at jeg er kvinne, mens det at jeg er trans er min måte å være kvinne på – min kjønnsmodalitet, for å bruke et relativt nytt begrep lansert av den transkjønnede juristen og bioetikeren Florence Ashley. Jeg anser meg ikke som «en transe», men som en kvinne som er trans.

T-ordet og crossdressing

Det at t-ordet er et vanlig brukt skjellsord er i seg selv grunn god nok til å unngå å bruke det. Det er imidlertid også andre grunner til at ordet er problematisk, grunner som handler om ordets konnotasjoner og assosiasjoner, altså dets tilleggsbetydninger og forbindelser med andre idéfelt.

T-ordet er nemlig ikke et nøytralt beskrivende begrep som kan brukes synonymt med «transperson». Ordet har for eksempel vært mye brukt av og om såkalte crossdressere, også kjent som transvestitter. T-ordet oppfattes veldig ofte som en forkortelse for nettopp transvestitt.

Crossdressere (som er det ordet jeg oftest ser brukt i norsk sammenheng i dag) er personer som av ulike årsaker liker å gå i klærne til det såkalt motsatte kjønn – en aktivitet som ofte omtales i verbform som «å transe». Som regel snakker man da om cismenn som kler seg i såkalte kvinneklær. Dette er en gruppe som har måttet tåle mye utskjelling og latterliggjøring gjennom historien, og som har levd med mye skam. Noen crossdressere finner etter hvert ut at de er trans, noen har en ikke-binær kjønnsidentitet, og mange er faktisk cis.

T-ordet er ikke et nøytralt beskrivende begrep som kan brukes synonymt med «transperson».

Miriam Aurora Hammeren Pedersen

Mange transfolk anser det som problematisk og belastende å assosieres med crossdressing. Når transpersoner og ciskjønnede crossdressere blir omtalt med samme begrep, kan det nemlig oppleves som en invalidering av transkvinners kjønnsidentitet – at vi transkvinner også «egentlig» bare er menn i dameklær, og at identiteten vår er et kostyme. Det blir i mine øyne litt det samme som å sammenligne trans med drag.

Jeg vil understreke at det ikke er crossdressing i seg selv som er problemet her. Crossdressing er en legitim interesse. Det handler ikke om at vi ikke liker crossdressere eller skammer oss over å bli assosiert med dem; problemet er at crossdressing er noe annet enn det å være trans. Derfor er det svært viktig for mange av oss å kunne operere med ulike begreper for å skille mellom de to tingene.

Trenger språklig presisjon

Crossdressing handler om kjønnsuttrykk, mens trans handler om kjønnsidentitet. De to tingene kan naturligvis henge sammen på mange (og ofte komplekse) måter, men de er ikke det samme.

Crossdressing handler om kjønnsuttrykk, mens trans handler om kjønnsidentitet.

Miriam Aurora Hammeren Pedersen

Å bruke samme begrep for crossdressing og trans ga nok mer mening i en tid da transpersoner ikke kunne leve åpent på fulltid, og skillet mellom f.eks. transkvinner og crossdressende cismenn dermed var mindre tydelig.

At enkelte eldre transpersoner ønsker å fortsette å omtale seg selv slik de ble vant med å gjøre på 1970-, 1980- og 1990-tallet har jeg full forståelse for. Disse transpersonene banet vei for anerkjennelse og aksept og et bedre liv for oss alle, og fortjener den største respekt og heder. Det er ikke opp til oss «spirrevipper» å fortelle våre pionerer hva de kan og ikke kan kalle seg.

Likevel mener jeg at vi i vår tid, hvor forskjellen mellom crossdressing og trans er mye mer åpenbar, må tilstrebe større språklig presisjon når vi snakker om transfolk på generell basis.

T-ordet og seksualisering

T-ordets sterke seksuelle konnotasjoner ser man kanskje spesielt tydelig når det gjelder ordet tranny på engelsk. Det engelske ordet har blitt brukt mye om transkvinner i pornoindustrien, ofte på nedsettende og objektifiserende måter, og dette er en av grunnene til at mange transpersoner anser ordet som svært respektløst.

Personlig opplever jeg ofte t-ordet, både på norsk og engelsk, som et begrep som reduserer meg, som transkvinne, til en seksuell fetisj. Å ha en seksuell fetisj er naturligvis ikke noe galt, og det er heller ikke noe galt i at folk tenner seksuelt på transkvinner, men det blir et problem når ordbruken reduserer transkvinner som gruppe til et seksuelt objekt og usynliggjør alle andre dimensjoner ved livet som trans.

Det å koble trans-identitet med seksuell fetisjisme er spesielt sårt for de av oss som har opplevd å få kjønnsidentiteten vår betvilt på bakgrunn av arbeidene til den amerikansk-kanadiske sexologen Ray Blanchard. Dette har blitt skrevet om i norsk sammenheng av blant andre. Jack Molay, samt PKI, Norges største pasientorganisasjon for mennesker med kjønnsinkongruens.

Blanchard hevdet på 1980-tallet at transkvinner egentlig ikke var kvinner i det hele tatt, men derimot menn med det han anså som sykelige seksuelle tilbøyeligheter. Lesbiske transkvinner – folk som meg – betegnet han som autogynefile, som innebar at man visstnok hadde en seksuell fetisj for seg selv i kvinneuttrykk.

Denne grunnleggende misforståelsen og feilfremstillingen av transkvinners kjønnsidentitet (som fremdeles blir løftet fram av anti-trans-aktivister for å diskreditere oss) har ført til mye skam og smerte for svært mange av oss.

Jeg var selv uheldig nok til å snuble over Blanchards teorier da jeg var tenåring, noe som bidro til at jeg – i skam og selvforakt – gikk inn i en dyp fornektelse av min egen kjønnsidentitet og brukte mange flere år på å komme ut som transkvinne enn jeg ellers ville gjort.

Seksualisering og sykeliggjøring av transpersoners kjønnsidentitet har høyst reelle negative konsekvenser for oss som gruppe, og siden t-ordet er knyttet til en seksualiserende diskurs, kan det bidra til å gjøre vondt verre.

– I bur i en zoologisk hage

Hovedproblemet med t-ordet, slik jeg ser det fra mitt eget subjektive ståsted, er at det har noen svært spesifikke og smale konnotasjoner som bidrar til å skape et reduserende og i verste fall forvridd bilde av hva det vil si å være en transperson.

T-ordet bidrar, etter min mening, til å legge fokuset på overfladiske trekk ved å være trans: Estetikken. Det ytre. Det umiddelbart synlige. Det sensasjonelle og spektakulære. Ting som cispersoner ofte henger seg opp i, men som ikke nødvendigvis er like viktige for oss selv. Når folk bruker t-ordet om meg føles det litt som å bli beglodd utenfra, som en tiger i bur i en zoologisk hage.

Jeg har full respekt for at enkelte velger å bruke t-ordet om seg selv. Fordi det oppfattes som problematisk og nedsettende av så mange, og av så gode grunner, mener jeg imidlertid at man bør unngå å bruke det som et generelt begrep for transfolk som gruppe (slik også Bufdir anbefaler).

Det ikke verre enn at du kan spørre hva personen ønsker å bli omtalt som.

Miriam Aurora Hammeren Pedersen

Cisfolk bør etter min mening unngå t-ordet helt og holdent. Dette gjelder uansett intensjon. Når faktum er at t-ordet blir brukt nedsettende, og oppleves som nedsettende av mange transfolk, så fremstår det som tonedøvt når cisfolk hevder noe annet og forsøker å overbevise oss om at det er vårt ansvar å ikke ta ordet i verste mening.

Det er faktisk ikke hos oss transfolk ansvaret ligger. Ansvaret ligger på de som bruker ord på hensynsløse måter, eller som ikke tar seg tid til å sette seg inn i hva ordene faktisk betyr.

Som Unge Høyre innrømmet i etterkant av Svennebys intervju i Østlendingen, så er det alltid best, når man omtaler en gruppe mennesker, å holde seg til de begrepene gruppen selv ønsker skal bli brukt om dem. For de aller fleste transpersoner er det «transperson» og adjektivet «transkjønnet» som er de gangbare begrepene i 2022.

Opplevelsen av å være et annet kjønn enn det som ble registrert ved fødselen, kalles «kjønnsinkongruens». Ønsker du å unngå å trå feil, så anbefaler jeg å holde seg til disse begrepene – og om du skulle møte på noen som misliker dem, så er det ikke verre enn at du kan spørre hva personen ønsker å bli omtalt som.

Man kommer langt med en lyttende holdning.

Powered by Labrador CMS